Ja, så har også jeg fått 2,998 kilo bok om ysting i Valdres. Mange synes selvsagt det er sært, men den føyer seg inn i rekken av etter hvert noen ostebøker. Noen har vinbøker, det har jeg også, noen har kokebøker, mens andre har bøker om fluebinding. Jeg har altså da etterhvert noen ostebøker. Og trives med det.
Jeg er ikke slik at jeg leser fra perm til perm, tross alt ikke noen romaner dette her. Så det blir stykkevis og delt alt etter hva som måtte være behovene.
Som ikke meieriutdannet, så tenker jeg at i denne boken er det en del nyttig stoff for meg på det rent ystefaglige. Det er «nice to know». Jeg er opptatt av andre sider ved ost. Smaken og duftene og det gode samværet. Livsnytelsen. Det gode liv, og der er ost særdeles viktig.
Jeg er ikke i den enden hvor gummistøvler, gummiforklær, hårnett og sterile omgivelser er hverdagen. Jeg er mer på det hedonistiske. Noen har spurt om jeg ikke vil få meg et gårdssbruk og et lite gårdsysteri. Men det tror jeg blir for kjedelig. Jeg vil nyte det ferdige resultatet. Men da vil jeg vite mest mulig om det, inkludert hva som skjer når det ystes ost. Hvorfor noe melk syrnes før tilsetting av løype, mens andre ikke gjør det? Dette har med forståelsen av osten å gjøre. Og selv om jeg nyter, så vil jeg også gjerne forstå. På den måten kan jeg også utvikle smaken. Jeg tror dette henger sammen. Å kun smake uten å ha kunnskap bakover tror jeg absolutt kan gi store smaksopplevelser, men ikke noe særlig nært forhold til ost.
Valdres har etter det jeg forstår vært viktig i utviklingen av norske ystetradisjoner. Går vi godt over 100 år bakover i tid var det gjerne ystersker fra Valdres som sto for osteproduksjonen rundt om på meieriene i Norge. Hvorfor det ble slik vet jeg ikke. Men derfor er det kanskje naturlig med en kladeis av en bok om akkurat ysting i Valdres.
Så er det etter hvert noen interessante oster fra Valdres også, fra små gårds- og seterysterier.