Ost

Det holder ikke å bare si mozzarella

mozzarella

Fersk mozzarella?

Mozzarella et en fersk ost, så til de grader en fersk ost. Som med brød, dagens brød er ferskt, gårsdagens er gammelt. Slik er det med mozzarella også. Det er bare det at for det meste er ikke vi nordmenn vant med det. Vi spiser stort sett gammel mozzarella kjøpt på butikken. Har du vært sørover i Italia hvor de virkelig har kultur for mozzarella, så er det ikke snakk om å spise dagsgammel ost. Etter en dag brukes den for eksempel på pizza, men spises aldri som den er. 

Mozzarella

I oktober var jeg på en tur i Campania og vi var innom en liten vinprodusent utenfor Napoli som faktisk holder til i et arkeologisk utgravingsområde. Vi måtte forhåndsgodkjennes for å slippe inn: nummer, navn og stilling. Der fikk vi fersk Mozzarella di bufala Campana DOP. Den har beskyttet opprinnelsesbetegnelse. Vi fikk også pizza, det var gårsdagens ost. Har du smakt helt fersk mozzarella så vet du hva jeg snakker om. Så har det litt med levesett og tradisjon og gjøre. Har nettopp vært en uke i Italia, i Roma og traktene rundt. Hadde gleden av å stille meg i kø i Ostia, utenfor et osteutsalg der de fleste kjøpte fersk mozzarella. Handlet med meg et stykke Caciocavallo også etter en del akkedering på engelsk og italiensk der vi fant ut at den var ystet av rå melk. Nok om det. Der var det kø hver morgen før butikken åpnet halv ni. Og har du mozzarella som ikke er helt fersk så kan du klikke deg inn HER og få litt inspirasjon. Et lite poeng jeg fikk med meg ut døren fra mozzarellabutikken i Ostia, de forsto jeg var utlending: “Ikke noe kjøleskap”. Jeg fikk ostene mine i en tykk pose med masse lake i. Og der skulle de være, i romtemperatur. Ferdig snakka.

Hva er mozzarella?

Overskriften er et sitat fra konsortiet som styrer regelverket for Mozzarella di bufala Campana DOP og kan være betegnende. De er selvsagt opptatt av at ekte mozzarella er av bøffelmelk, rå eller pasteurisert for ordens skyld. Selve ordet mozzarella er generisk og kan jo slik sett ystes av hvilken melk som helst, hvor som helst i verden. Og det gjøres den. Litt flåsete sagt kan det altså være hva som helst av ferskost så lenge den er laget etter pasta filata-metoden. Mozzarella er nemlig det. Pasta filata er en fremstillingsmetode for ost som kjennetegnes ved at ostemassen, etter at den er kuttet opp og mysen tappet fra, får vokse sammen til «kaker» og så syrnes. Disse kakene blir deretter delt og lagt i kokende vann, knadd og strukket ut i lange tråder. Etter denne prosessen blir ostemassen formet i tradisjon med den osten som tilvirkes, i vårt tilfelle nå mozzarella.

mozzarella
Mozzarella – vakkert

LES OGSÅ: Mozzarella, en vår og sommerfryd

Mozzarella di bufala må være av bøffelmelk naturlig nok, og slenger du på Campana så må den være fra et definert område. Som alltid er dette området i dag større enn det var i utgangspunktet. Så i tillegg til Campania hvor det sies at det hele startet, kan osten i dag tilvirkes i deler av Lazio; dvs provinsene Latina, Frosinone og Roma, samt deler av Puglia og Molise, nærmere bestemt deler av provinsen Foggia og kommunen Venafro. Slik er det. Så skulle en jo tro at den osten jeg kjøpte kom fra et av områdene i Lazio, men neida, godt to timer unna fra Campania. Håndlaget i et ysteri som ikke er så gammelt, La Baronia, i Castel di sasso. Etablert i 1990.

Osten kommer gjerne i litt forskjellige former. Litt som chèvre. Treccia er flettet, den fremstår litt fastere i konsistensen; Bocconcini er på størrelse med fiskeboller, Ciliegine er litt mindre og fin å bruke i for eksempel salater. Av og til kalles den også Ciliegine ovolina. Enda mindre enn Ciliegine er Perlina. Nodini er rett og slett knuteformet. I tillegg selvfølgelig Burrata og den kanskje noe mer ukjente stracciatella. Stracciatella er flott på egen hånd, men utgjør også fyllet i en Burrata. Så skal det nevnes at mozzarella også kan fås røkt, affumicata.

Hva med Fior di latte?

Dette er en vesentlig mindre kjent ost, i hvert fall her i landet. Imidlertid, det er en mozzarella, men i motsetning til den generiske varianten så er det krav til en Fior di latte. Det skal være av kumelk, og det skal være helmelk for å bruke det uttrykket, altså helfet melk. Ikke noe justering av fettinnholdet. Den er syrefelt, altså ikke bruk av løype. Og den er mye ferskere enn for eksempel Mozzarella di bufala, med modning bare noen timer. Fior di latte fremstår nok mer kremete enn bøffelmelksvarianten. 

Mozzarella i Norge

Det finnes noen produsenter her til lands, og det er jo flott. Imidlertid, med den ostekulturen vi har så er det vanskelig å være tro mot ferskhetsidealet osten skal ha. Ingen nordmenn som stiller seg i kø for dagsfersk mozzarella. Jeg vet ikke om så mange som yster mozzarella; Osteverkstedet i Lillesand, Winter her i Oslo og Toddum gård i Namsos. Håper alle disse har et lokalmarked, for det er viktig. Osten blir ikke den samme etter at den har reist land og strand rundt. Kanskje noen av alle dem som yster steikeost kunne vri om til mozzarella eller Fior di latte i stedet?

Smaker den noe?

Noen hevder at mozzarella ikke smaker noe som helst. Nå er det ikke slik at mozzarella eller Fior di latte representerer en smakseksplosjon straks du får den i munnen. Men å si at den ikke smaker noe er å disse osten. Det er sarte smaker, en fin balanse mellom krem og frisk melkesmak. 

Å drikke til

Noe lokalt hvitt, Fiano di Avellino for eksempel eller Falanghina. Men en lys øl vil også fungere fint. Eller vann.

Det holder ikke å bare si mozzarella Read Post »

Brin d’Amour fra den vakre øya

Brin d'amour
Brin d’amour fra Korsika

Det er denne vakre franske øya Korsika sør-øst for Nice og sør for Genova med mye ost, hvorav min absolutte favoritt er Brin d’Amour. En sauemelksost dekket med tørkede, lokale urter. Kremet når den er ung og fastere med litt alder. Osten er så vakkert hvit, mens skorpen kan virke alt fra forholdsvis kjedelig grå til ganske fargerik. En lsmåskalaost, gårdsystet av rå melk selvfølgelig. Men verd å merke seg, den har en pasteurisert, mer industriell fetter som heter Fleur de Maquis.

Brin d’Amour fra den vakre øya Read Post »

Bleu d’Auvergne – hva er spesielt med den?

bleu d'auvergne
Bleu d’Auvergne

Bleu d’Auvergne er min foretrukne blåmuggost til helgefrokosten, sammen med mine hjemmelagde frokostrundstykker, gårdssmør og «pour over» traktekaffe. Jeg kjøper osten min fra Galopin i mathallen, så jeg er sikker på at den er laget av rå melk, eller «lait cru» som franskmennene vil si. Det er mye Bleu d’Auvergne laget av varmebehandlet melk, termisert eller pasteurisert altså. Sistnevnte er gjerne industrielle varianter. Det er imidlertid åtte gårdsprodusenter som yster osten, så se etter dem. Noen sier at dette er en kumelkskopi av Roquefort. Det er jeg ikke enig i, Bleu de Causses er en bedre kandidat til den tittelen.

Oppfunnet av Antoine Roussel?

Slik vi kjenner den i dag, er ikke Bleu d’Auvergne en gammel ost. Noen sier at den ble oppfunnet rundt 1854 av en Antoine Roussel, men det er ikke helt sant. (Blir litt som å si at Anne Hov oppfant brunosten, noe hun ikke gjorde). Osten hadde vært der i årevis, de ulike bøndene rundt i området laget sin egen variant, og ingen av dem spesielt konsekvente i kvalitet og fremtoning. Så blåmuggen levde på en måte sitt eget liv. Etter å ha jobbet som på et apotek som ung var han vant til å observere prosesser, samt nøyaktighetens nødvendighet. Det var det han tok med seg hjem til familiens gård. Han begynte å eksperimentere hvordan han kunne temme blåmuggen som så langt hadde oppført seg ganske tilfeldig inne i osten. Det førte igjen til mangel på konsistens i osten. Han startet med muggen og observerte hvordan den utviklet seg på rugbrød. Vel, han kunne ha sett til Roquefort som hadde gjort det i lang tid allerede. Noen ganger må vi imidlertid finne ut av det selv. Det hjalp imidlertid ikke noe på fordelingen av mugg i osten, som egentlig var problemet. Underveis testet han også ut om formen på osten kunne ha noe å si.

Bleu d’Auvergne den første priklede osten?

Det den unge Antione Roussel fant ut var at gjennomhulling av osten med en nål fikk blåmuggen til å vokse langs den kanalen – han startet med en nål. Deretter laget han et instrument med mange nåler og fikk dermed til en blåmuggvekst som var ganske fint «organisert». Så så vidt jeg vet var det han som introduserte piercingen av blåmuggost som har blitt så vanlig i dag. Han delte sin nyvunne kunnskap med de andre ostemakerne i området, og de tok den i bruk. Som sådan kan du si at den nye Bleu d’Auvergne ble født.

Piercingen strukturerer slik sett veksten av blåmuggen, men muggsoppen trenger ikke disse oksygenkanalene for å utvikle seg som både spanske Cabrales og franske Bleu de Termignon og kanskje andre, er eksempler på. SÅ oksygentrengende er ikke P. roqueforti. Likevel bruker de fleste produsenter av blåmuggost i dag nålene.

Hva er det som er så spesielt med osten?

Det med piercingen, og i henhold til historien at var de de første som brukte teknikken. Den er som nevnt blitt ganske utbredt. Det er noe.

Hva drikker man til Bleu d’Auvergne?

Jeg startet jo med å anbefale Bleu d’Auvergne til frokost med kaffe. Bortsett fra det er en søt hvitvin det åpenbare, selv om det også finnes andre søte viner som Maury og Banyuls fra ikke så langt unna. For en alkoholfri variant prøv rabarbrajuice eller en bandingsjuice med rabarbra. Og som alltid funker svart te. Melk, uten sukker for meg, men du drikker din te som du vil.

Les også: Auvergne – ett område og fem oster som er en reise verdt

Bleu d’Auvergne – hva er spesielt med den? Read Post »

Tartiflette – en hjertevarmende rett fra Savoie

tartiflette
Tartiflette
© Margouillat | Dreamstime.com

Tartiflette – en hjertevarmer

Det har vært en lang og etterhvert veldig kald vinter. Så nå mot påske på forhåpentligvis tampen av vinteren kan det passe med Tartiflette – en «comfy-rett». Grei å lage, smaker nydelig, og er litt kraftig, det skal sies. 

Tartiflette er en rett fra Savoie, i Frankrike altså. Og så tenker du kanskje at dette er steingammel tradisjon, noe det altså ikke er. Denne retten ble oppfunnet på 80-tallet; 1980-tallet. Ryktet forteller at det var det produsentene av Reblochon som gjorde. I et forsøk på å øke salget av osten. Både naturlig og prisverdig det. Men straks en matrett er etablert så blir den gjerne tillagt en tradisjon den ikke nødvendigvis har. À la Tartiflette som altså ikke er gammel i det hele tatt. Det spiller ingen rolle for det smaker godt og naturlig nok inneholder den Reblochon; det er hele vitsen. Men den må ikke det, det finnes til og med norske alternativer, selv om originalen er rimelig bra tilgjengelig i Norge. En mild kittmodnet ost må det imidlertid være. 

Dette trenger du..

750 g kokefaste poteter
200 g bacon fra et helt stykke – skivet og ternet
25 g smør
1 løk, finhakket
1/2 dl tørr hvitvin eller vermuth
1 dl kremfløte
Litt salt og pepper
250 g Reblochon (minimum en halv ost)

..og slik gjør du det

Sett først stekeovnen på 175℃, så er det gjort.
Bruk litt store poteter og kok dem med skallet på i ca 20 minutter. Hell av vannet, kjølne med litt kaldt vann.
Skrell potetene og skjær dem i ca en cm-tykke skiver. Kutt skivene deretter i terninger.

Skjær baconet i ca 1/2 cm tykke skiver og deretter i terninger.
Brun smøret i en stekepanne og stek baconterningene slik at de blir gyldenbrune. Ikke for høy varme. Bruk en hullsleiv når du tar baconet ut av stekepannen slik at fettet blir igjen. Stek løken i dette fettet over svak varme til den blir blank og gylden. Ta den stekte løken over på kjøkkenpapir slik at noe av fettet får renne av. Tørk av resten av fettet i stekepannen med kjøkkenpapir. Bacon og løk tilbake i stekepannen sammen med hvitvinen. Stek på høy varme til væsken er nesten borte. Tilsett de ternede potetene, bland godt og rør jevnlig så ikke noe brenner seg. Tilsett deretter kremfløten og litt salt og pepper etter smak. Bland godt og la koke i et godt minutt.

Smør innsiden av en ildfast form. Hell potet-, løk- og baconblandingen over i formen og glatte til toppen. 

Har du en hel ost så del den i to slik at du har to halvmåneformete stykker. Du trenger bare den ene så pakk bort den andre halvparten. Det går godt an å kjøpe bare en halv ost. Snitt i skorpen med en skarp kniv, husk å snitte både på oversiden og undersiden samt rund kanten. Deretter deler du osten på midten på samme måte som du deler en kakebunn. Da har du to halvmåner. Disse legger du på toppen av potetblandingen med osteskorpen opp slik at det ser ut som en hel rund og fin ost. Dekk formen med aluminiumsfolie dersom du ikke har en terrin e.l. med lokk. Stek midt i ovnen i en time. Fjern folien (evt. lokket) etter en time og rør rundt slik at osten blir blandet godt inn. Skru på grillen og stek til toppen blir fin og gyldebrun. Pass på under grillingen slik at ikke toppen blir svidd.

Dersom du vil bruke norsk ost så kan jeg anbefale Munkeby. Det er nemlig en Reblochon-type, men det finnes andre norske også blant annet fra Orkladal og Stavanger ysteri.

Å drikke til

Hva med en hvitvin fra samme området, altså Savoie? Kanskje ikke det mest utbredte på Polet men de har noen fine viner. Å drikke lokalt blir heller aldri feil. Selv om jeg heller mot hvitt er dette en rett du kan drikke både hvitt og rødt til. Osten er hovedingrediensen her, men med en god dash bacon. Vi kan vel si at den hvite hoveddruen i Savoie er Jacquére mens den røde er Mondeuse. Kanskje ikke spesielt kjente noen av dem. Desto større grunn til å prøve. Druenavnet står ofte på etiketten som del av navnet på vinen. Synes du vin fra Savoie blir alt for skummelt, så har du alltids Jura i nabolaget. Vel bekomme.

Tartiflette – en hjertevarmende rett fra Savoie Read Post »

Skroll til toppen