Opinion

Tresford er vel i hovudsak kjend for to ting, meieriet med sin Ridderost, samt Skorgenes snekker. Og då snakkar vi om båtar – ei snekke fleire snekker. Snekkene skal eg la ligge, er ikkje så opptatt av det. Men at Tine har bestemt at meieriet, Tine Meieriet Tresfjord som det offisielt heiter, kjend for sin Ridderost skal leggast ned, gjer vondt langt inn i sjela. Og kvifor skal dette meieriet, saman med meieriet i Ørsta som tilverkar Edamer som har fått ein renessanse og vorte eit samleobjekt nærast, leggast ned? Fordi ein skal investere stort i meieria på Byrkjelo og i Verdal. Det er jo flott, det er ikkje det, men treng dei då å legge ned til dømes Tresfjord-meieriet av den grunn? Dersom Ridderosten skal inn i eit stort industrialisert meieri tek Tine livet av sin kanskje beste ostesatsing og og mest vellykka ost. Da snakker vi om smak og identitet. Utvikla og oppfunnen i Tresfjord. I boka “Norsk Ost” (Tun Forlag, 2008) skriv Anders Oterholm innleiingsvis om Ridder: Ridderosten er en relativt ny ost som ble lansert på det norske markedet i 1970 og var den første i rekken av flere nye, norske oster som så dagens lys i 1970- og 1980-årene. Utviklingsarbeidet ble ledet av Produktteknisk Avdeling Ost i NMS og foregikk på daværende Tresfjord Meieri som er Ridderostens vugge. “Riddarane i Tresfjord” kan nå se tilbake på nærmere 40 vellykkede år med Ridderost og fortsatt trygge arbeidsplasser (Sic!) Kanskje 60 år då om ein er heldig. Skal leggast ned innan tre til sju år har Tine bestemt.

Ridderost og Port Salut

Det er dei to sortane dei tilverkar i Tresfjord, i alt 650 tonn i året, ca seks og ein halv million liter mjølk frå bønder i Rauma og Vestnes som no mest sannsynleg skal skvalpast av garde langs humpete vestlandsvegar i beste fall til Elnesvågen og verste fall til Verdal, Byrkjelo eller austlandet ein stad. Eg kjenner ikkje til økonomien ved meieriet i Tresfjord, men økonomi kan ein rette opp i dersom det er det som er grunnen til å legge ned. No har så vidt eg veit ikkje Tine sagt noko om kvar Ridderost skal tilverkast, men i verste fall på eit stort industrielt meieri utan omtanke, kjærleik og tilhøyrsle. Tine går i rasjonaliseringsiveren, sentraliseringsiveren og industrialiseringsiveren stikk i mot dei mattrendane som er no for tida. Mat skal ha historie, det er ikkje mange norske ostar frå samvirket som har det lenger, Ridderost er ein av dei sjølv om den er kort. Men det vil ein tydelegvis gjere noko med, for slik kan vi ikkje ha det. (For god ordens skuld så var dette siste sarkasme).

På frukostbordet

Enn så lenge blir den å finne på mitt frukostbord, men ikkje den dagen meieriet i Tresfjord er nedlagt og tilverkinga flytta. Frå den dagen er det ein annan ost, sjølv om den er ysta av pasteurisert mjølk og ikke kan skilte med noko beiteavtrykk. Men den kan skilte med ein kultur i meieriet. Eg er sikker på at økonomane i Tine (eg er óg økonom) seier “same shit new wrapping” men det blir ikkje det, det blir både “new shit” og“new wrapping”. Eg trur at veldig mange, ikkje alle sjølvsagt, kjøper Ridderost fordi den har smak og er mild samstundes som den har ei sjel og eit avtrykk frå der den kjem. Det kjem den til å miste.

Norsk ostetradisjon?

Dette viser med all tydelegheit at Norge ikkje har noko særleg med ostetradisjon, og dei få vi har er i alle fall ikkje Tine opptekne av å ta vare på. Vi har ikkje eit forhold til opprinning, ost er ost, “who cares”? Tine kan seie kva dei vil i reklamen, men lever ikkje opp til det dei prøver å kommunisere. Ikkje så nøye om det vert produsert i Tresfjord, Norge eller Irland for den saks skuld? Vi ser det også med til dømes pultosten, det er ikkje Tine som frontar å føre tradisjonane vidare, og kor lenge vil dei halde liv i gamalosten frå Vik?

Ost er så mangt og eg har stor respekt for at nokon vil ha ost med smak og historie medan andre helst vil ha den både historie-, smak- og luktlaus. Sistnemnde får ein eit rikt utval av i norsk daglegvare. Då forstår eg ikkje kvifor ein må gjere sitt beste for å “ta livet av” dei ostane vi har med noko særpreg.

Øverst står det “Passionate about Raw Milk Cheese”. Og so Ridderost då. Kanskje nokon kan svinge seg rundt og kjøpe meieriet? Har hendt før, både i Hardanger og Heidal om eg ikkje tek feil. So kan ein halde fram med å yste kittmodna ost, kanskje til og med av rå mjølk?. Kulturen ligg allereie i veggane og kompetansen er der.

Da skriver vi 2025 og ingen vet vel helt sikkert hva som ligger foran oss. For egen del er jeg rimelig sikker på at det ikke blir like aktivt som året 2024, for det ble et veldig aktivt år. Først Berlin og Grüne Woche med Salgslaget. Har vært kritisk til hva Grüne Woche egentlig er og hvorfor Norge bruker så mange millioner på den messen år etter år. Jeg opplevde det som en reiselivsmesse samt salgsmesse for all mulig slags juggel. Vi ble servert en fantastisk lunsj på den norske standen og fikk en fin orientering. Så lurer jeg på om de turistene som velger Norge etter å ha besøkt den norsk standen finner igjen noe av den fantastiske maten når de kommer til Norge.

Mars brakte meg til Syd-Tyrol og Käsefestival sammen med Kompetansenettverket for lokalmatprodusenter. En liten men viktig festilval der vi hadde med brunost, gamalost og pultost som vi promoterte og solgte. Kokte mylse gjorde vi også. Den norske standen fikk masse oppmerksomhet og var på opptil flere italienske tv-kanaler. Og viktigst – de norske ostene fikk fantastisk mottakelse. Ny festival i mars 2026, så det er bare å forberede seg på å bli med.

I mai var det duket for rundtur med et kobbel ukrainske ystere som ville til Norge for å lære om ost generelt og ysting av brunost spesielt. De har et forhold til brunost og noen har kokt det som småskalaproduksjon i årevis. Nå ønsket de en mer formalisert innføring i prosessen. Jeg fikk gleden av å ta dem med rundt i Gudbrandsdalen før de ble overlevert til Aud Slettehaug og tatt med på vestlandstur som endte opp med brunostkurs i Aurland. Har også møtt noen av deltakerne i etterkant og smakt på brunostresultatene. Lovende.

I juni bar det tilbake til Italia og Roma med familien. Roma er fantastisk med mye god mat og mye å oppleve. Viktig å få med seg tips fra lokale og andre som kjenner byen, samt å bestille på forhånd – i hvert fall noen steder. Da unngår man turistfellene, og de er det mange av. Vi måtte også bade litt, så vi hadde noen dager i Lido di Ostria der ett av høydepunktene var å stå i kø for å handle sylfersk mozzarella.

August var måneden for to seterbesøk. Først kjekt besøk på Gurostølen i Hallingdal med gamalostkurs i regi av Kompetansenettverket i Vest og litt senere i måneden besøk på Braskerudsætra med mye god ost og ikke minst den gode samtalen. På sistnevnte sted ble jeg også introdusert til sur-prim.

September ble avsluttet med en ni-dagers tur til Georgia. Vi bodde en periode i Tbilisi i 1997 og har ikke vært tilbake siden. Det var på tide og hvilket gjensyn det ble. Fra kaukasusfjellene til rusletur i byen og se på bygården der vi bodde i sin tid. Alt det samme unntatt trærne utenfor som var nyplantet da vi bodde der og nå var blitt 27 år høyere. Gamle venner møtte vi også. Georgia har et fantastisk kjøkken og etter hvert fantastiske viner. På vinfronten har det skjedd mye positivt siden vi bodde der. Så må jeg innrømme at det er leit at den politiske retningen går feil vei – i strid med hva de yngre generasjonene vil ha. Partiet Georgisk drøm er ikke det, det er mer som et mareritt for folket og for landet. Vi var der noen uker før valget og da var alt stille og rolig. Ikke slik nå. Folket tar til gatene og noen roserevolusjon som sist tror jeg ikke det blir.

Oktober brakte meg til Spania og Jerez de la Frontera. Sherrybyen altså. Sherry blir av mange betraktet som gammeldags og noe bestemødrene drakk. Men sherry er så mye mer enn søt sør Bristol Cream på blå flaske tror jeg det var. Jeg anbefalte Amontillado til lagret Fanaost til en spanjol og han ble helt over seg av glede. Mye god vin og ditto mat ble det de tre dagene vi var der. Det er en reise verd. Husk at regionen er arnestedet for spansk tapas og Columella, han het Lucius Junius Moderatus Columella, var født i år 4 e.v.t. og døde rundt år 70. Han forfattet Romas mest kjente verk om landbruk. Veldig mange bind, hvorav ett omhandlet ysting og et annet vinmarkene i Jerez, blant annet hvordan de skulle ligge og beplantes.

Årets høydepunkt var vel likevel turen til Sør-Afrika. Alltid spennende å skulle arrangere en tur med åpen påmelding. Det koster jo litt å dra 12-13 dager så langt, men hvilken tur det ble. En god blanding av mat og vin, kultur, politikk og sosiale forhold, samt natur og flora. Det var godt å ha med to usedvanlig kompetente guider og turplanleggere med base i Cape Town. Det gjorde at vi kom steder og møtte folk vi aldri hadde kunnet få til på egen hånd. Og ostesmaking? Det ble det også. Ny tur i februar/mars 2026 – bare nevner det.