Her tenker jeg å dele noen gylne øyeblikk. Som har med mat og drikke å gjøre, som har med ost å gjøre.
Jeg har vært litt rundt i verden og jeg har opplevd litt både her og der, uten at jeg skal plage deg med det, men smakfulle matøyeblikk deler jeg gjerne. Jeg er veldig opptatt av smak, likesom jeg i musikkens verden er opptatt av melodi. Digresjon. Noen av disse er stunder eller situasjoner som var helt uforventet for å si det slik. Det er nok de beste. Du kan forresten også dele dine opplevelser hvis du vil. Bare å gi beskjed. Det er kjempeflott hvis det har noe med ost å gjøre, i en eller annen form. Her kommer i hvert fall etter hvert noen av mine.
Cap d’Agde
Kanskje et av mine første gylne øyeblikk uti osteverdnen skjedde for mange år siden i den lille franske byen Cap d’Agde. Bodde i perlen Collioure, men dro til Cap d’Agde for å spille en runde golf på formiddagen. Vel ferdig litt over lunch var vi sultne og ruslet inn i klubbhusets bar for å få litt mat. Men, lunchen var over. Så barmannen la sitt ansikt i dype sorgtunge folder og meddelte at det dessverre ikke var mulig. Stor skuffelse. Øl kunne vi derimot få. Øl er ikke en av mine store favoritter, men etter en varm formiddag på golfbanen, så sier jeg ikke nei takk. Da vi vel hadde fått det, kom det imidlertid: Mais, peut-être; un moment!
Hvorpå han fem minutter senere kom tilbake med en lang, fersk og sprø baguette og et helt stort Brie-hjul under armen.
Deler baguetten på langs, så på midten, skjærer brien i to og kutter av lange ostestykker i full lengde og legger i baguettene. Bare det. Tallerken og serviett. Voila!
Fersk baguett som bare franskmenn kan bake den og perfekt Brie som var temperert men med en fast kjerne. Fantastisk frisk og syrlig i smaken. Og så øl.
Aldri har et så enkelt måltid vært så fullt av smak. Aldri har vel øl vært så godt til ost. Glemmer det ikke.
Tbilisi – Georgia
Jeg har for så vidt forståelse for at osten Sulguni kan være litt sær for de fleste. Sjansen for at du har smakt den er forholdsvis liten, likeså muligheten for at du kommer til å smake den. Imidlertid, Georgia er et fantastisk land, Guds eget land, faktisk, i følge legenden. Jeg har bodd der og har mange fantastiske minner fra den tiden.
Tbilisi var vår base, der bodde vi og der jobbet vi. Innkjøpene foretok vi dels i magre butikker, men mest på byens bugnende hovedmarked. Slitt så det holder, ikke mye kjøling der, men vi lever fortsatt og aldri ble vi syke.
På markedet kjøpte vi mest frukt og grønt, samt ost. Sulguni. Kommer i en del varianter, fra ganske fuktig til heller tørr, samt røkt. Å kjøpe osten er en reise i seg selv, fra bod til bod for å smake. Grunnen til det er at annet aspekt ved denne osten. Den kommer nemlig som salt, saltere og sinnsykt salt, lang bortenfor de flestes forestillingsevne. Derfor gjaldt det å finne fram til den osten som bare var salt.
Deretter tilbake til sentrum for å finne et bakeri. De finnes over alt i byen, bare å gå på fortauet etter lukten. Se etter små kjellervinduer en halvmeter over fortauet. Stikk hånden inn med et par Lari så har du et brød. Nystekt og varmt. Kommer i to varianter, rundt og avlangt. Så med en ost og et brød, en flaske georgisk rødvin eller en øl var det bare å finne et sted for å kose seg.
Det hender at noen vi kjenner er i Moskva eller Tbilisi og da kjøper de med hjem litt ost. Innrømmer gjerne at litt av sjarmen er å være der. Blir ikke helt det samme her hjemme. Men jeg har fantastiske matminner fra Georgia. Nå skal det sies at dette brødet smakte fantastisk med godt modnet sveitsisk ost også, så det var ikke bare Sulguni som gjorde tricket.
Den dagen vi kommer tilbake til Tbilisi vil det være noe av det første vi gjør. Brød og ost, og en flaske georgisk vin.
Velbekomme.
Veneto
Vinforeningen er på tur i Veneto-regionen. Vi har ankret opp hos Villa Monteleone, en liten kvalitetsprodusent som ligger «vegg i vegg» med Masi. På kjøkkenet står gamlemor og lager mat. Sønnen i huset som til vanlig jobber hos Fiat og kjører BMW inviterer inn på et tilliggende rom hvor både flasker og glass er «linet» opp. Det er lørdag morgen, klokken er 10 og vi er klar til å smake Amaroneviner.
Noen av oss, ikke alle, men noen av oss syntes nok det var en heftig start på dagen, hvilket nok må ses i sammenheng med eventuelle aktiviteter kvelden før. Nok om det.
Smakingen går sin gang, men litt uti der kommer det fra gamlemor et serveringsfat inn på bordet. En diger chunk med Parmigiano Reggiano, og en dertil egnet kniv. Fokusen endret seg ganske brått fra vin til ost for så å rette seg delvis inn igjen, delvis fordi det nå ble ost og vin i en fantastisk kombinasjon. Amarone er en markant vin, Parmigiano Reggiano er en markant ost. Sammen løftet de hverandre opp i en høyere enhet.
Stemningen lettet, praten og diskusjonen intensivertes. Sjelden har vel Parmigiano Reggiano og Amarone gjort så mange lykkelig en morgenstund.
Toscana
Tilbake i 1998 dette og bryllup for gode venner i Volpaia, like utenfor Radda. Hadde lest i in-flightmagasinet til Braathens – så lenge siden er det – om en norsk kvinne som drev en liten gjestegård litt utenfor allfarvei i Toscana. Skjebnen ville det slik at hele brudefølget skulle dit på lunsj en dag. Vi var nemlig en hel uke i bryllup.
Vi to forloverparene, som også delte en leilighet i Volpaia denne uken, satte av gårde i egen bil. Med én ganske så gravid, hadde vi sjåfør og reisevante som vi var, manøvrerte vi oss kjapt fram til målet og kom tidlig.
Der sto vi da, mens resten av følget fremdeles snirklet seg rundt blant cypresser på smale og bakkete veier. Det var da det begynte. Vertinnene kom oss til unnsetning med en magnumflaske passe avkjølt hvitvin og fire glass. Det ene forble ubrukt. Ikke vet jeg hvilken vin det var, og ikke betyr det noe heller, men den smakte utrolig godt; der og da. Flasken ble tom og stemningen ble satt.
Resten av gjengen kom og lunsjen var klar. For øvrig av det enkle slaget. Det var noen andre retter, men det vi alle husker best, var en pastarett. Al dente spaghetti, olivenolje fra gården, litt salt og røstede pinjekjerner. Vin. Det var alt. Resten kan være det samme. Det var så ufattelig godt. Du merket det på alle.
Men vi var ikke ferdig. Det kom lokal Grappa. Muligens en espresso også, men den forsvant liksom i diskusjonen som oppsto. Halvparten av brudefølget var nemlig trøndere. Så vi prøvde oss på en liten evangelisering i forhold til å få dem til å drikke Grappa. Det gikk dårlig.
Vi koste oss desto mer med Grappaen. Rett nok i forholdsvis moderate mengder. Vi kom hjem til leiligheten i åttetiden om kvelden og sjåføren syntes nok det var i seneste laget. Vi tre andre derimot, var av den oppfatning at det var passe.