Nå er det snart jul igjen..
Jeg skal ikke filosofere for mye rundt temaet jul, men for de fleste av oss er det forbundet med glede. Gaver og god mat. Og ikke minst at når julefreden senker seg så har solen akkurat snudd. Jeg er ikke så glad i denne mørke kalde tiden, må jeg innrømme og derfor synes jeg alle lysene før jul er stas. Og at etter jul blir dagene bitte litt lenger for hver dag. Nå hørtes dette depressivt ut og slik er det ikke, trivselen er bare bedre i det lyse halvåret. Derfor var det også fantastisk å ha knappe to uker i Sør-Afrika i november. Neste tur blir jo i mars 2026, så akkurat tidpunktet på året har ikke samme effekt, men en fin tid uansett. Har vært i Sør-Afrika i mars så det vet jeg. Men nok om det. I nyhetsbrevet for desember har jeg skrevet litt om juleoster og hva som blir å finne på bordet her i huset. Imidlertid er det flere som er innom her enn som abonnerer på nyhetsbrevet fra OSTEPERLER. Bare å melde seg på, det kommer ca ett per måned så ikke noe jamming av mailboksen din.
Hvilke oster til jul?
Det er vel to typer som er veldig tradisjonelle, nemlig blåmuggost og Edamer. For å ta den siste først så er det blant flere, meg inkludert, blitt et slags rituale å handle inn Tines edamerost før jul og legge den til modning et år eller to – og for noen enda lenger. Personlig synes jeg to år holder. Normalt har jeg brukt å vente til over jul med å handle inn ost, for da er den ofte nedsatt. Det straffet seg i fjor for den var utsolgt etter nyttår. I år er den på tilbud hos i hvert fall Kiwi og Rema 1000, 59 eller 69 kroner per ost. Det er rundt halv pris. Ingen grunn til å vente altså. Hvis det fremdeles er noe igjen da. Etter et år eller to får osten en helt annen smak, den blir mer som en godt moden, tradisjonell Gouda, med mye sødme og en langt fyldigere smak enn det den ferske kan fremvise. Veldig flott på frokostbordet både før jul og i julen. Vil du ha alternativ så anbefaler jeg Fjelldronning fra Avdem på Lesja, en veldig god ost som det ikke er så mye styr rundt. Vil du ha håndlaget ost i goudastil så har du Fanaosten fra Ostegården utenfor Bergen. Den kommer i både Ung og Vellagret.
På den blå siden er jo Stilton veldig tradisjonell. I Norge har det utvikle seg en slags tradisjon med at osten må være fra Colston Basset og en variant ystet med animalsk løype som om de er de eneste som gjør det. Men yster med tradisjonell løype, i dette tilfellet animalsk, gjør andre stiltonysterier også. Nok om det, kanskje du skal velge norsk i år? Av en eller annen grunn har vi utviklet en slags kompetanse på blåmuggost, siden vi har flere gode. Nå er OSTEPERLER opptatt av oster av rå melk og ikke alle norske blåmuggoster er ystet av det. Eller på som er blitt et moteord. Koke suppe på en spiker er korrekt siden ingenting av spikeren gir preg eller er med i suppen. Men 10 % av melken blir tross alt til ost, så jeg foretrekker å si at en ost er ystet av melk. Råblå fra Grindal ysteri i Rennebu, Trøndelag det, en mangeårig favoritt, er nok det sikreste i forhold til hva som blir å finne på vårt frokostbord. Så har du fine Fønix fra Stavanger ysteri, Norges første urbane ysteri. Siden vi allerede har nevnt opptil flere pasteuriserte oster er det selvsagt på sin plass å ta med Kraftkar også, manges favoritt og den mest premierte osten vi har her til lands. Skiller seg ut i forhold til de andre to ved at ystemelken tilsettes fløte og osten får dermed en fetere konsistens.
Skal jeg ha en utenlandsk blåmuggost til jul så blir det nok Bleu d’Auvergne. Den vi normalt bruker er garantert av rå melk og er er en såkalt “staple food” her i huset.
Skal vi først slå et slag for norske oster så må vi ha med både Gamalost og Pultost. Gardsprodusert gamalost er vanskeligere å få tak i enn tilsvarende pultost. Men et stykke Gamaost frå Vik er fint å ha på frokostbordet i julen. Det samme er pultost enten den er fra Avdem, Valmsnes, Braskerudsætra eller Helen Davey på Braskereidfoss. Det er de jeg kjenner best, det er heldigvis etter hvert et bra mangfold av pultost.
Så har du kanskje dine egne favoritter og julen er kanskje ikke tiden for å være vill og gær’n i matveien. Heller tiden for de faste tradisjonene. Og da holder du deg til det.
Drikke til disse ostene, og litt til
Nå driver jeg og snakker om oster på frokostbordet, så da er det kaffe eller te som gjelder her i huset i hvert fall. Men senere på dagen kan det jo være at det smaker med noe sterkere drikke til. Julaften hos oss er så spekket med annen mat at noe ost blir det nok ikke, dessuten er julaften alkoholfri i vår familie. Om så hadde det nok blitt Sprudlande Margaret som er blitt en alkoholfri favoritt her.
Søt drikke går jo godt til blåmuggoster, for så vidt til alle oster. Siden vi nettopp har vært i Sør-Afrika hadde vi med hjem et par flasker Fine Cape som er en vin i portvinsstil fra Creation. Så vidt jeg vet ikke tilgjengelig i Norge. Det finnes imidlertid mange andre alternativer både fra Portugal og andre land og som er tilgjengelig på Vinmonopolet. Det jeg skal ha løpet av julen er Domaine Tricoire Rivesaltes 1954. Det er min årgang – en 70 år gammel vin som jeg gleder meg til å smake. Den passer nok flott til noen blåmuggoster. Ellers har jeg litt portvin. Første juledag er det tradisjon med piggvar og en god burgunder. I år kan det hende at det blir en Chenin blanc fra Sør-Afrika, nærmere bestemt The Revenge of the Crayfish fra en liten produsent som heter Sakkie Mouton. Vi får handle inn noen kreps som garnityr for å gjøre stas på navnet. Hvis du leter litt så har Sør-Afrika mange fantastisk gode viner.
Kan for øvrig bare gjenta meg selv med hensyn til at generelt sett passer hvitvin bedre til ost enn rødvin, selv om årstiden roper på røde viner. Så hos oss blir det litt av hvert, inkludert oransjevin som vi er veldig glad i. Både til kos og til mat. Oransjevin til mat, det skal sies.
Så får jeg litt kritikk for ikke å nevne norsk sider. Jeg er vinmann og synes de fleste sidere blir for mye eplesyre etter min smak. Så har jeg stor respekt for at andre mener det er perfekte matcher til det meste.
God jul🎄
Juletreet kom i hus i dag. Min datter, jeg og lille Pax vandret over Storo og hjem til Nydalen bærende på et tre i mellom oss. En slags førjulstradisjon det. Så med det vil jeg få lov å ønske deg en riktig God Jul.
Nå er det snart jul igjen.. Read Post »
I have eaten at Ate
I am the first to admit that the title was inspired by the title of this blog post. I was so fascinated by the title when I first came across it doing research for the OSTEPERLER tour to the Cape, South Africa. So just to clarify, the name of the establishment is Ate. It’s not a restaurant, not even a café. You have to know about it, and you have to book. “I thought I have to go there some day”. That some day was a Tuesday in November. In Cape Town, South Africa. And what a treat it was.
An exciting new culinary experience for our OSTEPERLER tour group: a Karoo immersion in the heart of Cape Town! This was made possible by the talented Tania Olivier @what.i.ate.at.ate , who shared with us not only three generations of Karoo-style cooking but also fueled the experience with her childhood stories. It was a unique opportunity for us to gain a deeper understanding of what it’s like to grow up and live in the heart of the Karoo, while tasting incredible, authentic food enhanced with a touch of flair—no detail was spared. We left with full stomachs and heads full of stories. She even made us like Rooibos tea! I highly recommend this experience for both locals and visitors alike!
So what did we eat at Ate?
A lot as you can imagine. To start with the simple stuff, cooked beetroot. Cooked in water and vinegar gave a taste unlike anything I have tasted of beetroot before. All the earthiness was gone and the sweetness was allowed to dominate. Chèvre, fresh and creamy. Salads of course, and cooked tongue with a mustard sauce. Cooked ox tongue, or was it cow, is far from my favourite, but she managed to make me think it was okay. It literally melted on my tongue!! Lamb, a most wonderful Persian lamb known for their fatty behinds. Tania loves fat. And she is right, all the good taste sits in the fat. The thing with lamb’s fat is that either you love it, or you don’t. There is no in-between. Roast shoulder and lamb shanks cooked for 12 hours, served with the best carrots I ever had, so sweet, so sweet, and then baked pumpkin “muffins”. No sauce, just the broth from the roasting of the meat. And herbs. Herbs are an important part of the cooking at Ate.
For dessert we had a gluten free chocolate cake and sort of a baked soft egg custard. Both very good on its own and delicious together.
Drinks at Ate
Ate has no license to sell alcoholic beverages, so you have to bring your own. We came there direct from Robben Island and had none. So we drank natural, home made lemonade with a dash of fresh herbs in it. There and then we were all so blown away by the food, Tania’s stories and the lemonade that I don’t think anybody missed the wine. But I must admit that especially the lamb would under other circumstances have cried for a bottle of good red wine. That said, it was really a good feeling not to have missed the wine during the meal.
So where is this? Kloof Street, as I said Cape Town, South Africa. I cannot tell you any closer, don’t even know the house number. I am not trying to hide it, I just do not know.
I have eaten at Ate Read Post »
It’s not enough to just say “mozzarella”
Fresh mozzarella?
Mozzarella is a fresh cheese, a very fresh cheese. As with bread, today’s bread is fresh, yesterday’s, old. This is also the case with mozzarella. It’s just that for the most part at least we Norwegians are not used to it. We mostly eat old grocery-bought mozzarella. If you have been to the south of Italy where they really have a culture for mozzarella, there is no question of eating day-old cheese. After a day it is used, for example, on pizza, but never eaten as is.
In October I was on a trip in Campania and we visited a small winery outside Naples which is actually located in an archaeological excavation area. We had to be approved in advance to be allowed in: number, name and position. There we got fresh Mozzarella di bufala Campana DOP. It has a protected designation of origin. We also got pizza, it was yesterday’s cheese. If you’ve ever tasted fresh mozzarella, you know what I’m talking about. Then it has something to do with lifestyle and tradition. Have just spent a week in Italy, in Rome and the surrounding areas. Had the pleasure of queuing up in Ostia, outside a cheese shop where most people bought fresh mozzarella. Bought a piece of Caciocavallo with me as well after a lot of haggling in English and Italian where we found out it was made from raw milk. Enough about that. There was a queue every morning before the shop opened at half past nine. If you happen to have mozzarella that is not quite fresh, you can click HERE and get some inspiration. A small point I got on my way out from the mozzarella shop in Ostia, they understood I was a foreigner. “No fridge”. I got my cheeses in a thick bag with lots of brine in it. And there they were supposed to be, at room temperature. Done talking.
What is Mozzarella?
The title is a quote from the consortium that governs the regulations for Mozzarella di bufala Campana DOP and may be descriptive. They are of course concerned that real mozzarella is made from buffalo milk, raw or pasteurized for the record. The word mozzarella itself is generic and can be made from any milk, anywhere in the world. And so it is. In short, it can be any kind of fresh cheese as long as it is made according to the pasta filata method. Pasta filata is a production method for cheese that is characterized by the fact that the curd, after it has been cut open and the whey drained off, is allowed to grow together into “cakes” and then left. These cakes are then split and placed in boiling water, kneaded and stretched into long strands. After this process, the curd is shaped in the tradition of the cheese being made, in our case traditional mozzarella balls.
Mozzarella di bufala must be from buffalo milk, naturally enough, and if you throw in Campana, it must come from defined areas. As always, this area is larger today than it was initially. So in addition to Campania where it is said that it all started, today the cheese can be made in parts of Lazio; i.e. the provinces of Latina, Frosinone and Rome, as well as parts of Puglia and Molise, more specifically parts of the province of Foggia and the municipality of Venafro. That’s how it is. One would think that the cheese I bought came from one of the areas in Lazio, but no, a good two hours away from Campania. Handmade in a cheese factory not so old, La Baronia, in Castel di Sasso. Established in 1990.
The cheese often comes in slightly different shapes. A bit like chèvre. Treccia is braided, it appears slightly firmer in texture; Bocconcini are the size of fish balls, Ciliegine is a little smaller and nice to use in, for example, salads. Sometimes it is also called Ciliegine ovolina. Even smaller than Ciliegine is Perlina. Nodini is simply nodular. In addition, of course, Burrata and the perhaps somewhat more unknown stracciatella. Stracciatella is great on its own, but also makes up the filling in a Burrata. It should also be mentioned that mozzarella can be smoked as well, affumicata.
What about Fior di latte?
This is a much less known cheese, at least in this country. However, it is a mozzarella, but unlike the generic variety, it calls for a Fior di latte. It must be made from cow’s milk, and it must be whole milk to use that expression, i.e. full fat milk. No adjustment of the fat content. With maturation of just a few hours, it is fresher than, for example, Mozzarella di bufala, Fior di latte probably appears creamier than the buffalo milk variety.
It’s not enough to just say “mozzarella” Read Post »