Lars Lein kan selvsagt være hvem som helst, men i følge Statistisk Sentralbyrå, så er det færre enn fire eller ingen som heter Lars Lein i dag. Vel det er i hvert fall et par. Men ingen av dem er vår mann. Den gode Lein har ellers fysisk sett gått ut av tiden for lenge siden, men omdømmet lever.

Hvem var han så? Jo, han var Lord Gravaghs hjelpesmann og fjellfører. Tenker det var Lars Lein som sørget for at lordehytta ble bygget også, at den fysisk ble bygget. Det var rundt 1880. Hytta stå der fremdeles, solid bygget, men har hatt en runde med hærverk, så det var nesten bare murene som sto igjen.

Lein – hva er forbindelsen?

Når Rueslåtten ysteri allerede har en ost som heter Lord Garvagh, så er det bare rett og rimelig at det kommer en ost som heter Lein også. Jeg skal ikke legge noe symbolikk i hvorfor hvilken heter det ene eller det andre, bare konstatere at nå har Lars Lein fått sin ost, en halvfast ost av rå kumelk med vasket skorpe, en ost i reblochonstil vil jeg si. I motsetning til mange andre oster med vasket skorpe, så er ikke denne verken rødoransje eller rosa, men ganske hvit. Til tross for det, så er det ikke snakk om noen hvitmuggost. Det hvite er melkesopp, som vokser seg til når man slutter å vaske osten. Jeg synes ikke den dufter så mye, det er for øvrig sjelden jeg synes det, uansett hvilken ost det måtte være. Smaken er imidlertid litt mer markant, fin og rund, god balanse med et snev av bitterhet i ettersmaken. Her i huset falt den i veldig god smak.

Å drikke til

Her kan det være mye som passer, i Hallingdal vil de vel helst drikke øl og da kan det jo være at en bokkøl passer fint. Er du som meg og vil helst ha vin så kan du drikke både rødt og hvitt. En rød burgunder for eksempel. Om du ikke vil, så trenger den ikke være i mange hundre kroners klassen, det finnes rimeligere utgaver. På den hvite siden kan du godt prøve en Chignin fra Savoie og bli positivt overrasket.