Romarin – Chèvre fra litt vest i Occitanie

Det var i grunnen en helt annen ost jeg var på jakt etter, fra Korsika. Men jeg fikk anbefalt  denne hos Ma Poule, i samme genre, men av geitemelk og fra litt vest i Occitanie. Romarin er navnet, og som du sikkert vet, betyr det rosmarin på fransk. Så dette er en ost som har litt urter på skorpen, og som derfor setter et visst smakspreg på osten. De som kjenner meg vet at jeg ikke er overvettes glad i smaksatte oster, men jeg er rede til å gjøre et unntak her. Nå finnes det også en ost ved samme navn fra Provence-traktene. Den er til forveksling lik, tradisjonelt skrukkete som vår ost, med litt rosmarin spredt utover. Denne har jeg ikke smakt, men vet at den eksisterer der ute.

Romarin – Chèvre fra litt vest i Occitanie.

Les mer

Chèvre fra Beaujolais

For egen del så synes jeg det kommer mye godt fra Beaujolais. Mest kjent er nok vinene og dem har jeg absolutt sansen for, selv om jeg holder meg unna Beaujolais Nouveau. De hysteriske tider er forbi. Men morsomt var det. Imidlertid har jeg den siste tiden hatt gleden av å stifte bekjentskap med chèvre fra Beaujolais. Så hvis de fleste beaujolaisviner, men slett ikke alle, er lette og fruktige, så er til gjengjeld de chèvres fra regionen som har kommet min vei, slett ikke det. Tvert imot. Ganske markante. Selv om den første osten jeg fikk var så ram at alt av hår på meg sto rett ut, og jeg har smakt litt av hvert, så gikk den i retur til affinøren, og ny forsyning ble sendt. Mildere og i god stand, men med klar og tydelig beskjed om at her er det karakter.

Beaujolais
Galette du Beaujolais – chèvre fra Beaujolais

Les mer

La Pelta – lidenskapelig chèvre

Jeg blir selvsagt litt smigret når jeg får beskjed om at «nå har vi fått inn en ny ost». La Pelta er navnet og er en chèvre fra det sydlige Frankrike, Midi-Pyrénées. Slett ikke så langt fra byen Rocamadour, faktisk. Dette er jo et rikt område på så mange måter; god mat, flere gode oster, mange kanskje ikke så kjente viner og midt i pilgrimsleden i retning Santiago di Compostela og ellers godt forsynt med historie.

LA Pelta
La Pelta – chèvre fra Midi-Pyrénées

Navnet og Formen

La Pelta er et underlig navn, og formen om mulig enda mer underlig. Men det er en forklaring til det meste, også denne osten. Både navn og form har den vistnok fra den greske antikken. Utgangspunktet for formen er et skjold fra den greske antikken. πέλτη. Så der har du navnet også. Det betyr rett og slett et lite og lett skjold. Så da så. Av dette kan man muligens slutte at de som tilvirker denne osten er av det filosofiske slaget. Ikke noe galt i det. Tvert om.

Fromagerie Le Bois d’Amalthée

Det lille gårdsmeieriet som tilvirker osten heter altså Fromagerie Le Bois d’Amalthée og ligger i Cazillac. Ikke spesielt gammelt dette ysteriet. De, de var tre: Franck, Sandrine og Thierry, startet det hele i 1996. Den beslutningen ble tatt nettopp i Cazillac, en by nord for Lot, i krysningen mellom tre regioner; Quercy, Auvergne og Périgord. Der ble de enige om å forenes gjennon det å drive gård og yste ost under mottoet: Lidenskap, essensialitet og ekthet. Og det gjennomsyrer dette lille ysteriet i alt de gjør.

Osten La Pelta

Og dette forbundet er det blitt både geitehold og ost av. Ikke bare denne osten, men flere, inkludert Rocamadour. Men sistnevnte ystes av flere gårder i området, La Pelta bare på denne gården.
Førsteinntrykket er at osten har det som en av disse hundene med alt for mye hud. Det var litt for mye skorpe som fløt litt ut over alle steder. Inn under var osten myk og til dels flytende. En herlig kontrast til de chèvre jeg har spist i det siste, som har vært til dels veldig faste.
La Pelta modnes i syv dager, så slik sett er den ganske fersk. Duft av sopp og skogsbunn. Kanskje ikke så rart med den skorpen. Får du litt mer ost og mindre skorpe så endrer smaken seg og en lett syrlig melkesmak kommer frem med et islett av nøtter. Faktisk en ganske så behagelig ost.
Så er det litt naturstridig at denne osten finnes i Norge, for mesteparten av det de yster selges på markeder i det sydlige Frankrike.

Å drikke til

Hvis du er i området, så er det naurlig å drikke en lokal hvitvin til. Kanskje ikke like lett tilgjengelig her til lands, så da ville jeg ha prøvt en Entre-deux-Mers.

Loire – here we come!

Da drar vi av gårde til Loire og et eldorado av ferske, myke geitoster. Noen med mugg, noen med aske og andre med ingenting. Helt ferske, litt lagrede og sikkert noen eldgamle for kuriositetens skyld, som franskmenn dypper i kaffen sin til frokost. Hver sin smak. Men altså i morgen går turen til Loire. Rett nok med et kort pit stop i Paris, men vi kommer såpass sent at det blir med en liten.

En søndag i Paris

Nettopp derfor hadde jeg planlagt søndags ettermiddag der og siste flyet hjem. Skulle handle litt oster og kanskje ett og hint annet. Det var før jeg oppdaget at det meste er stengt på søndager i Paris, inkludert ostebutikker, dvs. de stenger ca. kl. 13.00, men det er da vi kommer.

Så slik var det. Da får vi være kulturelle turister i stedet. Vi får nok ettermiddagen til å gå. Nå er det slett ikke første gang jeg er i Paris, og ei heller første gang på en søndag, men det der var altså helt borte.

Loire – et mekka for geitoster

Men, jeg skal til Saumur, jeg da. Bo på et gammelt kloster/ikke fullt så gammelt fengsel, så en celletilværelse blir det uansett. Har vært i Saumur før og har gode minner derifra. Ikke minst at jeg lurte den franske jernbanen og sa jeg hadde en ubrukt billett, og om jeg kunne bytte. Det kunne jeg. Ubrukt var den ikke, hadde bare glemt å «composter». Den øvelsen tok jeg på fransk. Hvis du ser bort fra den smule mangel på ærlighet som var en del av det hele, så er vel akkurat det der det jeg er mest stolt av å ha fått til med det franske språket.

Loire
O lykke. Chèvre og vin! Foto: Gunnar Bløndal

En gylden time

En god lunch med mer en nok vin til og en god time på en kirkebenk i ensom kontemplasjon, lyttende til organisten som øvde for full musikk. Min lille eskapade med den franske jernbanen ble nok tilgitt med den botsøvelsen. En sann glede og nok til å gjøre turen mer enn vellykket. Eneste skår i gleden, om jeg skal kalle det det, var at Loire, elven altså, var knusptørr. Der var ikke en dråpe som sildret en gang. Det greier jeg å leve med, men håper på litt mer vann denne gangen.

Ingen fare – hvert sted sin ostebutikk

Så er det jo slik da, at selv om Saumur ikke er blant de største av byer i Frankrike, knappe 30 000 innbyggere, så har de opptil flere ostebutikker. Til med en med egen hjemmeside. Så da har jeg selvsagt en lang liste med nye oster, fra Loire og noen andre steder. Noen typiske og noen ikke så A4. Da får ostebutikkene i Paris være så stengt som de bare vil, jeg får ordnet ost uansett. Og får jeg tak i halvparten, så er jeg rimelig god lastet med ost for hjemveien. Får invitere noen da. Når det er sagt, Paris er vel også en ostereise verd.

Ja så blir det litt vin også. Mer enn nok tenker jeg.

Galette de Beaujolais – igjen

Det gikk ikke så bra forrige gang. Jeg ble litt skeptisk da den ankom og så at den var mer eller mindre overgrodd av mugg. Ikke nødvendigvis noe «farlig» det, men da jeg satte meg ned for å nyte den, så tenkte jeg at om alt er som det skal være her, så er de lettere på hånden med vinmakingen i Beaujolais enn med ystingen. Det er sjelden vin herifra gir deg bakoversveis, men det gjorde altså osten.

Galette de Beaujolais
Galette du Beaujolais

Jeg tok kontakt med «affineuren», som meldte tilbake at her var det sendt ost fra et sperret parti. Ost er biologi og selv om vi mennesker prøver å ta kontrollen så godt vi kan, så er det ikke alltid det går. Som i dette tilfellet.

Galette de Beaujolais på plass – igjen

Denne uken var nye oster på plass, tilløp til skjeggvekst var der fremdeles, og det var derfor med en viss spenning jeg åpnet osten for en prøvesmak. Slik er det med oss OsteEvangelister, vi nærmer oss en ost i spenning. Og her fremsto Galette de Beaujolais i en helt annen drakt. Viner fra Beaujolais kan jo være fra de enkleste til de mer sammensatte og varige. Slik er det med chèvre også, og der hvor vinen fra Beaujolais ofte fremstår som en lettvekter, ikke nødvendigvis noe galt i det, fremstår denne osten som en tungvekter i positiv forstand. Den har fylde og kraft, er i god balanse og gir en markant, men god munnfull chèvre. Dette var noe annet. Ganske fast i konsistensen, men bare for å klargjøre det, det er en kremete geitost. Konsistensen på chèvre kan jo variere litt, fra de helt myke og til dels litt rennende til forholdsvis tørre og smuldrete. Sistnevnte er jeg ikke så glad i. Mange av av de som finnes i dagligvarebutikken, skjært av store kubber, er slik. (Har vært der en gang jeg også.) Egner seg for så vidt på grillen eller smuldret i en salat, men det er også det, hvis du synes pasteurisert industriost er OK til det formålet.

I Norge?

Nå er ikke denne osten tilgjengelig i Norge så vidt jeg vet, men du kan jo spørre etter Galette de Beaujolais i din lokale ostebutikk; den kan den bestilles. Det vet jeg, fordi det er det jeg har gjort.

Å drikke til

Til ost fra Beaujolais passer det med vin fra Beaujolais. Den bør være hvit, men jeg ser at den jeg har smakt og tenkte ville passe bra, Chateau de Pizay, er utgått. Da hadde jeg heller beveget meg litt nordover til Mâcon for å finne passende følge.

Banon

So you think you’ve been to Provence? Probably not. Most travelers to this region have only been to the Var or Alpes-Maritimes regions. The latter is where Nice, Cannes and St. Tropez are, to name a few hotspots. But Banon is in Provence. Provence is the back country to Var and the coast; Côte d’Azur. Up in the beautiful hills and mountainious landscape that you find a couple of hours’ drive inland from the coast.

Provence

Here we’re back to small farms, picturesque villages with steep narrow streets, bakery, butcher, and a local market for everything vegetables, cheese and other local stuff. Café where people meet for a glass of pastis and a game of boule in the shades of the old, huge trees. Far from the busy atmosphere along the coast.

From this area hails the Chèvre named Banon. Comes in both an industrial and farmstead variety and I find it natural to choose the latter. When I say hail, it is because the cheese can be traced back to Roman times which is quite a while.

Look for the special wrapping

Characteristically clothed in chestnut leaves and wrapped up with a wisp of natural raffia. Not of much practical use today, but more to make the cheese stand out from the crowd, I would believe.

Banon from Vanessa and François Masto in Simiane-la-Rotonde.
Banon from Vanessa and François Masto in Simiane-la-Rotonde.

Farmstead Banon

The Banon from Vanessa and François Masto in Simiane-la-Rotonde is of course made from raw milk as all Banon has to be, according to the AOP rules. This particular farm is also certified organic, and so is the cheese. It is not very strong in taste, but there are milder Chèvres. It might get somewhat opulent if it’s stored for a while, so I would say it is best enjoyed fresh.

It has a washed rind, using local Marc and is stored for a couple of weeks to mature. Texture is creamy, color of the paste is white. Woody and nutty taste with a gentle sign of goat in the background.

To drink

Local wine; a rosé from Provence or even a crisp white. If you want something sweeter you could try a Jurançon.

PS!

Banon is also the cheese used for the local oddity; Fromage Fort du Mont Ventoux. Not for the faint hearted, though.

A Goat and a Ewe

I called on one of my favorite cheese mongers this last Saturday. A sunny day, by the way. It’s been rather cold and wet lately so the warming sun was very welcome. That’s where the theme for this blog post turned up; a goat and a ewe.

Lou Rocaillou

It so happened they had announced a soft ewe’s milk cheese called Lou Rocaillou that was new to me. Most of the ewe milk cheeses are either semi firm or even on the firm side, so a soft one was especially tempting. Always eager to try out new cheeses stuff of course, I called on them to shop my piece.
From a village called Hures-la-Parade in the Department of Lozère; that’s the Midi-Pyrenées.

Lou Rocaillou, raw ewe milk cheese.
Lou Rocaillou, raw ewe milk cheese.

Le Pisé du Lot

As I was there, scanning the cheese counter, I spotted a goat milk cheese from the south west of France, Lachapelle Auzac in the department of Lot right to the east of Bordeaux. New to me this one as well. Chèvre. There is a multitude of different Chèvres in France, so you’re lucky if you know them all. I certainly do not. Yet, at least. Not that it is a goal, even though I am vey fond of this style. This Chèvre is called Le Pisé du Lot. Disc formed and from raw milk.

Le Pisé du Lot - Chèvre from just east of Bordeaux.
Le Pisé du Lot – Chèvre from just east of Bordeaux.

Soft, but mature

Both of them are matured for two weeks, giving them a little more strength than the very fresh ones. The ewe milk cheese being milder than the Chèvre, as always. I think especially the Chèvre has had a few weeks shelf life. transport and so on because it gave a burning impression on both sides of the tongue. Typical for rathe mature Chèvre. As long as it’s not too intense it is okay.

Two rather rare and fine soft cheeses that I am glad I came across. A goat and a ewe.

To drink

Not necessarily the same wine with these two. For Le Pisé du Lot I would recommend a dry white Bordeaux, from Entre-deux-Mers. If you want to step up the quality and the price; look for an AOC Pessac-Léognan. The Lou Rocaillou comes from an area further south east and I suggest you choose a local wine. From the Languedoc-Roussillon region. Dry this one as well. For both of them, try to avoid too much oak as most wines from these regions have been kept a while in barrels. At least check the oak is well integrated.