Det var et blogginnlegg fra Q-sjefen som fikk meg til å reflektere over fenomenet terningkast og hva slags håpløs metafor det i realiteten er. Men slik er det blitt i livet, vi ønsker alle terningkast seks. Blogginnlegget til Q-sjefen, som både er morsomt og tankevekkende, kan du ellers lese Her.
Nå er det ingen som hittil har gitt denne bloggen noe terningkast, og det synes jeg er veldig greit. Og jeg har ingen planer om å gi verken oster eller ostebutikker noe terningkast. Hvis du er rimelig trygg på at det ville ha blitt en sekser, så er du vel litt skuffet, er du usikker, så er det nok like greit. Tilbakemeldinger må jeg gjerne få. Med et visst hold.
En ting er at terningkastene, som iht ovnennevnte blogg Arne Skouen i Dagbladet innførte i 1952, er blitt så altomgripende. Produkter, restauranter, filmer, TV-programmer/serier, prestasjoner og viner. Ja og sikker mye, mye mer. En annen ting er at det er så selvmotsigende. Et terningkast representerer jo en tilfeldighet. En viss sannsynlighet for et gitt utfall er det jo: 1/6 for at du får seks hvis du kaster én terning én gang.
Så å gi et terningskast er nå en ting, å være trygg på at utfallet av det kastet samsvarer med din opplevelse er noe helt annet. Har du vært på et fantastisk restaurantbesøk og kaster terningen når måltidet er slutt, så er det altså 1/6 sjanse for at det blir en sekser, som humøret ditt tilsier at det bør bli, men like stor risiko for at det blir en ener og ganske katastrofalt for den restauranten hvis det kommer ut. Så er det jo 4/6 sjanse for at det blir noe i mellom disse to ytterpunktene, og der er det vi for det meste befinner oss i livet også. På det jevne. Og slik må det være. Hvis livet står til en sekser hele tiden, så blir jo det redusert til en treer etter hvert; det blir normalen, og normalen må ha rom for bedre tider og dårligere tider. Hvis du aldri har opplevt at noe er dårlig, hvordan kan du da vite at noe er bra? Og hvis du aldri har opplevt at noe er skikkelig bra, så usannsynlig toppers, hvordan kan du da sitte der og synes at nå er livet ganske kjipt?
Jeg glemmer ikke talen som daværende statsminister i Storbritannia, James Callaghan, hold på fagforeningskonferansen (TUC) i Blackpool en gang på slutten av syttitallet (1970-tallet det). Det hadde kommet krav fra stort sett alle fagforeningene at de skulle tjene like mye som gjennomsnittet. Det ble en liten, raljerende, leksjon om prinsippene som skaper et gjennomsnitt.
Så ternimngkast er flott når en får en sekser, men det er et dårlig middel for med sikkerhet å si at noe er bra. Så er det jo subjektivt. Du likte osten, jeg likte den ikke. Er det da en god eller dårlig ost?
Hvis vi dropper disse terningskastene og sier at det er en dårlig metafor for om noe er bra eller dårlig, så er jeg vel så opptatt av hvem som har gitt for eksempel en vin en sekser. Så en sekser er ikke nødvendigvis en sekser. Det kreves altså at den som gir karakteren har en viss kredibilitet.
Og terningkast, det er tilfeldighetenes spill.