Det er noe med Saint Nectaire som fascinerer. Halvfast upasteurisert kumelksost fra Auvergne, det er midt i det sentrale Frankrike; i Le Massif Central. Det er duften. Ingen stinkeost, men det er likevel duften.
Salers
For øvrig er dette samme området som osten Salers kommer fra. Også en fantastisk ost. Melken kommer fra samme kurase også for øvrig. Salers-kua selvsagt. Det er et snodig dyr, eller kanskje ikke; det er bare morsinstinktet som slår så inderlig inn. Det har seg nemlig slik at ingen får melket en Salers-ku med mindre den har kalven ved sin side. Da kan det jo fort bli mye melk til kalven og lite til bonden. Så det har de løst ved at mellom melkingene så går de adskilt, men straks kyrne skal melkes forenes de med sine respektive kalver, som bindes fast til et av morens forben. Moren har kalven ved sin side. Kalven rekker ikke tak i juret. Kua melker og bonden får melk. Alle er lykkelige; unntatt kalven kanskje. Synes jo det er flott at vi mennesker innimellom må innrette oss etter slike særheter.
Umami?
Dette er en fermier ost, altså gårdsost. Tydelig smak av fjøs, i vinspråket kaller de det kanskje animalsk, men i ostekretser snakker vi om fjøs. Mest naturlig det. Og litt sopp. Jeg sitter og funderer på om dette kan være en ganske utpreget Umamismak.
Osten er forholdsvis kompakt med en silkeaktig konsistens, stråfarget med noen få spredte hull.
Lys og fargerik skorpe som du godt kan spise, men gjør ingenting om du skjærer bort. De fleste vil nok gjøre det, men dermed også miste litt smak. Skorpen er litt lysere enn på bildet, den osten er fra en annen produsent, det er noe av sjarmen med fermier-oster.
Å drikke til
En lett og fruktig vin som for eksempel Beaujolais, Valpolicella eller rød Loire passer godt. Vil du ha hvitt så prøv en tørr og fruktig en.