Jeg har ved noen anledninger og uten helt å vite om det spist oster fra Fromagerie du Col del Fach. Det er over et ganske bra tidsrom, det skal sies. Det er ikke alltid like lett å få tak i hvem som faktisk har ystet den osten du spiser heller. Jeg har tidligere skrevet om to av ostene, har jo beskrevet hvor de kommer fra, og for den ene den romantiske historien som ligger bak. Men selve gården og ysteriet har ikke dukket opp, og rett skal være rett, de har ikke vært lett synlige på nettet. Kan være flere årsaker til det for eksempel at de har andre ting å sysle med.

Fromagerie du Col del Fach

Dette er både et gårdsysteri og et håndverksysteri. To ysteri i ett altså. Dette er det kanskje bare jeg som bryr meg om, men grunnen til at jeg skriver det slik er at de yster noen oster av egen melk, mens andre ystes av innkjøpt melk. Historien og gården skriver seg tilbake til 80-tallet da Philippe Garros kjøpte jord i en avsidesliggende åtte kilometer lang dal som lokalt går under navnet motets jord eller noe slikt (la terre courage). Det var nybrottsarbeid som innebar både rydding og bygging. På tidlig nittitall kom det en canadisk operasanger inn i livet hans. Marie-Suzanne hadde fransk mor og alltid drømt om å bo i Frankrike. Om det var som bonde/yster vites ikke, men slik ble det, dog ikke nå lenger, de solgte gården og ysteriet i 2019. Alt i 1992 skapte de sin første ost som par, for å feire at de var blitt sammen. Ganske romantisk.

Fromagerie du Col del Fach med sine fantastiske osterLes mer »

Det er ikke all ost vi spiser vi smaker på. Slik er det nok med all mat, men for å nyansere litt, det er slett ikke alltid vi tenker over hva maten smaker når vi spiser den. Det kan være fordi det som oftest er kjente smaker, vi er vanedyr i så måte, vi spiser mye det samme. Det er først når vi får servert eller tilbereder noe med avvikende smak, for eksempel andre krydder enn vi en vant med at vi stopper opp og kjenner etter. Kanskje leter vi etter smakene, prøver på sette navn på dem, kanskje er det en kjapp liker/liker ikke. Ofte det siste. Slik er det med ost også. Vi spiser nemlig stort de samme typene og da er smaken kjent uten at det trengs noen spesiell analyse.

Ost du spiser, kjenner du etter hva den smaker?Les mer »

17. mai, grunnlovsdagen nærmer seg med stormskritt. For noen av oss betyr det også å samle familie og/eller gode venner til frokost, noen endatil champagnefrokost. Må innrømme at vi ikke har den tradisjonen, men det virker som neste generasjon er i ferd med å etablere noe i den retning. Jeg husker da det var stas å få tak i laks og jordbær til nasjonaldagen. I de tider var vel ost noe eksklusivt som var forbeholdt de få. Vet ikke. I dag er det annerledes, laks er hverdagsmat og gode oster kan vi alle unne oss både til 17. mai og andre dager.

Osteforslag til champagnefrokosten 17. maiLes mer »

Jeg skulle ønske vi utnyttet sauen bedre her i landet. Vi har jo så mange av dem. Dessuten gir den oss verdens beste ull, grov og kløete rett nok, men verdens beste. Så har vi jo verdens beste lammekjøtt, for vi snakker jo om norsk sau – nei lam. Er sauen norsk så er den og alt vi kan bruke den til best. Da tenker jeg at vi også ville fått verdens beste sauemelksost – om noen prøvde. Det hadde vært noe å dra ut i verden med. Imidlertid, kanskje ville det prosjektet også endt opp som verdens best varte hemmelighet, som de fleste andre norske matprodukter som i grunnen er best i verden men ingen vet om. Mange hevder til og med at alt er så fint og rent og prektig her til lands at det er helt unødvendig å operere med begrepet økologisk, alt norsk er jo så godt som økologisk uansett. Sier noen. Men altså, det var en digresjon, tilbake til sauen, det finnes i hvert fall én ren sauemelksost i Norge, men den er ystet av melk fra utenlandske sauer. Med all mulig respekt for gjengen på Jevnaker, det tar litt tid før sauene er assimilert.

Hva skal til for å få flere norske sauemelksoster?Les mer »