Vinekspertene er forståelig nok opptatt av vin, gjerne god vin. Ikke nødvendigvis billig vin. Osteekspertene er opptatt av ost, gode oster og ikke nødvendigvis rimelige oster om slike finnes. Det er større utvalg av rimelige viner enn av rimelig oster, alt relativt sett. Vinekspertene poster gjerne på instagram og andre steder om flotte, dyre og gode viner de har smakt og ofte hva de har spist til. Viner som gjerne ligger utenfor mitt i hvert fall ordinære vinbudsjett. De er opptatt at druer, lagring, eik, årgang, vær, terroir, økologi og kanskje til og med om den er biodynamisk. Skal den dekanteres og i så fall hvor lenge? Mye vitenskap i dette.
Ost er gjerne forgjengelig så utsagnet om at ost er melkens måte å oppnå evig liv tror jeg er sterkt overdrevet, i hvert fall i spiselig forstand. Imidlertid har jeg lagt Lille Aske på olje med litt urter for at den skal leve litt lenger. Noen måneder, sånn henimot førjulstiden. Noen vil jo si at dette er salatost, og ost kuttet i terninger og puttet på glass med olje og urter er jo ikke noen rakettoppfinnelse, det er det mange som gjør. Oftest med kumelksoster av fetatype. Forskjellen med Lille Aske i olje er at det er ikke et ordinært produkt, samt at det er hele osten som blir lagt på glass. Mine oster skal imidlertid ikke i noen salat, de skal nytes «naturell» med noe godt i glasset – oransje kanskje.
Lille Aske med olje og ramsløk på Ostehuset i Stavanger
Det var Ostehuset som ga meg inspirasjonen. Under Gladmatfestivalen i år fikk jeg nemlig servert nettopp Lille Aske som hadde ligget tre måneder i olje med ramsløk. Nå hadde ikke jeg ramsløk, for sen til det, så jeg brukte noen av de urtene jeg har i hagen.
Det blir min variant det. Og så litt chili for det pikante. Inn i mitt ostekjøleskap og så er det bare å vente. Må innrømme at for meg er denne type eksperimentering med ost litt på kanten. Du kan gjøre som vil med din ost, eller handle hva slags ost du vil, men jeg er litt puritaner så jeg vil ha min ost renest mulig slik at selve ostesmaken står fram. Det er den jeg er på jakt etter. Osten skal alltid skinne. Innrømmer imidlertid at enkelte synes det blir veldig kjedelig. Slik er vi forskjellige. Heldigvis.
I utgangspunktet har Lille Aske veldig god holdbarhet, i den forstand at den blir ikke umiddelbart ram i smaken. Den blir hardere ja, men den skal være i hvert fall et par måneder før den begynner på ha antydning til svie i munnen.
Lille Aske med ramsløk hos Ostehuset i Stavanger
De siste Lille Aske?
Jeg håper ikke det, men Bo har fått ny jobb som lærer, slik at det nok gjør at han må tenke nytt i forhold til ysting. Så tror jeg at osten ligger hans hjerte så nær at det skal noe til å gi opp det eventyret. For et eventyr fra virkeligheten har det vært. Han har sagt på Instagram at han ystet den siste Fjelltopp. Fokus er noe vi har snakket om lenge, kanskje ikke så mange forskjellige oster er svaret. Tiden for å konsentrere seg om Lille Aske muligens, men Bo er en veldig kreativ sjel og da blir det kjedelig med samme osten hele tiden 🙂
Dette har jeg ikke noe med, men jeg kan få uttrykke min sorg om vi har sett det siste av oster fra Bo, da tror jeg mange med meg synes det norske ostemangfoldet blir lite grann fattigere. Det sagt, vi har andre fantastiske norske chèvre, men vi trenger Bos oster også.
Enn så lenge så har jeg altså lagt noen oster på olje, mens jeg venter på en ny sesong.
I sommer besøkte jeg Selja kloster på øya Selja utenfor Selje i Stad kommune. Har selvsagt hørt om Sankta Sunniva, men har ikke hatt noe spesielt forhold til historien. Hun er altså Norges første helgen, eneste kvinnelige helgen og Norges skytshelgen. Nå handler disse sidene om ost, så jeg skal ikke dvele noe mer med historien rundt Sta Sunniva, men en kjapp introduksjon kan du lese her.
Det som slo meg da guiden fortalte om legenden og det senere klosterlivet var at her må de ha ystet. Engelske og irske benediktinermunker ystet og har vært viktig for irsk og britisk ostetradisjon, ja europeisk også. Noen vil hevde at franske Munster fra Alsace har sitt navn fra den irske regionen Munster. At det var benediktinermunker fra Irland som kom østover og grunnla klostre er alminnelig kjent. Selja kloster ble etablert på 1100-tallet av engelske benediktinermunker. Da undrer det meg at vi ikke har oster i Norge som har overlevd i den tradisjonen, det vil si rødkittoster. Det er veldig lite igjen som kan kaste lys over hvordan munkelivet på Selja kloster var. Reformasjonen satte en effektiv stopper for det. Alt som var der bortsett fra tårnet og det tyngste av steinmurene er borte, røvet rett og slett med overmaktens velsignelse. I nyere tid er en del av murene bygget opp igjen slik at vi får konturene av klosterstrukturen.
Fersk Brie de Meaux, slik som franskmennene vil ha den.
Hva er brie?
«Alle» vet at brie er en ost. Men det er også opprinnelig et område utenfor Paris, et distrikt om du vil. Tradisjonelt har vi sagt at brie kommer fra området Île de France, og det stemmer. Men selve navnet kommer altså fra dette spesifikke distriktet. Etymologien sier at navnet er fra keltisk: briga som betyr bakke, høydedrag. Da vet du det. Når det er sagt så finnes det ikke meg bekjent noen brie som heter bare det, i hvert fall ikke som er ekte. Derfor har mange av ostene, og da snakker vi om ekte brie, også en by eller sted i navnet i tillegg til at det er noen med andre typer navn – Brie de Fougerus for eksempel. Typisk eksempel på en brie med by i navnet er Brie de Meaux. Meaux er en osteby like utenfor Paris i litt nordøstlig retning.
