Store ting har skjedd, faktisk ganske fundamentale ting. Dette skjer ikke ofte med ost, i hvert fall ikke så brått. Men munkene i det gresk-ortodokse klosteret Le Monastère de Saint Nicolas har kvittet seg med geitene. Alle sammen. Om de har solgt dem eller slaktet dem sier ikke historien noe om. Men ost yster de fremdeles. Heldigvis. Av sauemelk levert av en nabobonde. Lingot Saint Nocolas er slik sett ikke en chèvre lenger, men en myk og forholdsvis fersk sauemelksost. Da blir det Lingot Saint Nicolas de Brébis da. Au lait cru, selvsagt. Noen ting består da, selv i en munkeverden.
Lingot Saint Nicolas
Dette er en av mine favoritter, denne lille osten med slik inderlig timiansmak, den er nemlig også intakt. Så kan man vel lett tenke at det kommer fra fôret til disse sauene der de går og beiter i opp i heiene i det nordvestlige Hérault. La Sud de France, litt nordvest, vel kanskje mer vest, for Montpellier. Men altså, for å ha sagt det med en gang, timiansmaken i Lingot Saint Nicolas kommer fra tilsetting av timianaroma. Netthendt gjort, det er tross alt Frankrike. Ikke noe «overdoing».
Bitte liten murstein
Munkene i Saint Nicolas-klosteret, på et lite sted som heter Dalmerie, har ystet Lingot Saint Nicolas siden 1965, av geitemelk inntil i år.
Selve osten er som en liten murstein. Tynn lys skorpe med klar muggdannelse. Osten innenfor er elfenbensfarget, med en luftig og litt skjør konsistens. Starter med en fin mild smak som etter hvert må gi plass for smaken av timian. En veldig behagelig og velgjort ost.
Dette er ost for denne årstiden. Det er nå den er best, sauene er våryre og fulle av energi. Blir god melk av slikt og det kjennes igjen i osten.
Å drikke til
Noe hvitt og friskt til denne osten. Nærliggende å helle mot Sauvignon blanc, men jeg tenker at kanskje en Côte de Gascogne også vil gjøre seg fint her.