Chèvre dette. Fra Burgund. Samme som Charollais for øvrig. Det vil si samme området. Charollais, noen skriver Charolais så det kan variere litt, er en tradisjonell chèvre, om enn da altså fra Burgund. Så er det slik at Douillon var Charollais. Komplisert? Nei for så vidt ikke. Men det har med beskyttelse å gjøre. Før Charollais fikk AOP-beskyttelse lagde denne produsenten denne osten som Charollais. Kunne det da.
Så kom AOP og det førte med seg noen regler, noen endringer også. En av dem var at Charollais nå skulle bli større. Da måtte produsenten kjøpe nye former for å kunne fortsette å lage Charollais etter de nye reglene. Den osten de allerede hadde laget kunne ikke kalles Charollais, for det finnes meg bekjent ikke noen Charollais frais.
Denne produsenten ville imidlertid fortsette med å produsere sin ferske Charollais og dermed kom navnet Douillon. 
Frais for å beskrive at dette er en fersk ost. Så da er det to oster fra samme produsent, det i seg selv er ikke unikt, men Douillon, eller Le Douillon frais er kanskje ikke så vanlig. Dette er jo i realiteten en Charollais som er litt mindre og ikke er lagret slik at den ikke får dannet noen skorpe slik som Charollais får. AOP-reglene gjør da at den må kalles noen annet enn Charollais, i dette tilfellet Douillon.
Myk og gir litt etter når du skjærer i den, men på ingen måte elastisk som en Mozzarella. Fantastisk fin mild geitesmak, flott syre og kan på en måte godt erstatte nevnte Mozzarella på en skive brød. Osten er tilgjengelig i Norge, ikke nødvendigvis på fast basis, jeg kjøpte den i hvert fall hos Gutta på Haugen. Et veldig friskt og hyggelig ostebekjentskap.
Charollais er som sagt fra Burgund og den krever litt hvit burgunder i glasset. Le Douillon frais som er mildere enn Charollais kan godt få følge av en Aligoté. Enklere og friskere vin en hvite burgundere laget på Chardonnay.
Vel bekomme.