Selvsagt gjør de det. Har altså vært en tur til Island i embeds medfør. Som alltid på tur prøver jeg å lete opp noen lokale spesialiteter verd å ta med hjem. I min verden betyr det ost. Upasteurisert gardsost.
Stor var derfor gleden da jeg etter noe googling fant Búrið, en ostespesial nede ved havnen, et kvarters spasertur fra hotellet. Med litt vegarbeid underveis haltet gps’en litt, men jeg fant da frem etter hvert.
Tre glade kvinner bak disken som snart skiftet til dyp sorg da jeg frembakte mitt ærend og dermed minnet dem om en fortrengt islandsk virkelighet.
Jakten på gode islandske upasteuriserte gardsoster fikk en brå slutt der i den lille butikken.
Det finnes nemlig ikke. Upasteurisert ost er forbudt å yste og selge. Ostens siste Sovjetstat heter Island og ligger ute i Atlanterhavet.
Verre enn USA med sin Food and Drug Administration. Der har du lov å tilvirke, importere og selge upasteurisert ost, bare den har vært lagret i 60 dager.
Island har totalforbud. Uansett lagring. Med ett unntak som bare viser hvor tåpelig hele forbudet er. Det unntaket heter Parmigiano Reggiano. Det er vel en for stor politisk belastning å forby, unnskyld uttrykket, Parmesan, så kjent som den er.
Nå er det heller ikke bare bare å yste gardsost på Island. Enten leverer du all melk til samvirket eller så får du greie deg selv. Kunne trengt et besøk av Lars Sponheim for å fortelle dem hva den positive effekten av en smule deregulering er blitt.
Så må de tydeligvis ha litt hjelp til å forstå at upasteurisert ikke er jevngodt med å ta livet av hele befolkningen. Da hadde Europa vært mer grisgrendt en Island allerede er.
Men selvsagt har Island også sin hærfører i kraft av en kvinnelig geitebonde. Hun holder til nord i landet og leder an i kampen mot både monopolet og pasteuriseringen.
Så får vi håpe hun og hennes frender lykkes i kampen; det fortjener islendingene.