Fjelldronning og Manigodine – hva har de to til felles?

To forskjellige oster fra to vidt forskjellige områder, begge har riktignok vasket skorpe det skal sies, selv om prosessen er forskjellig. Manigodine heller mot tradisjonelle rødkittoster, mens Fjelldronning er mer mot de faste ostene. Begge blir tilvirket litt oppe i fjellene, selv om en kan diskutere hvor mye oppe i fjellene Lesja er. Men forholdsvis høyt over havet landbruksmessig sett er det. Begge er også gårdsoster.

Oppkalt etter kvinner

Det viktigste de har til felles er at de er oppkalt etter kvinner og dermed hedrer kvinners innsats som ystere. De har nemlig spilt en viktig rolle i ysting av ost opp gjennom generasjonene. Bondekvinnene i Norge er de som har vært på setrene hver sommer i generasjoner, ystet ost, kinnet smør, kokt brunost, melket og stelt buskapen. Karene var vel hjemme og tok seg av gårdsdriften, sørget for fôr til vinteren. Viktig det også.

Fjelldronning er også en blomst, en standhaftig en, og det har vel trengtes, så valget av navn på Avdems ost synes velfundert.

Manigod er en landsby i Savoie og osten Manigodine er altså oppkalt etter alle de kvinnelige ysterne som i uminnelige tider har stått på og videreført Frankrikes stolte ostestradisjoner. Manigodine er ingen «stor» og berømt ost, snarere litt smålåten som de fleste som har ystet den og norske oster.

Norske kvinner sto for ystingen

Seterkulturen er nevnt og kvinnenes rolle i den. Men da Norge beveget seg fra ysting på gårdene og setrene og over i meierialderen, der sveitsiske og hollandske ystere kom hit for å lære oss hvordan yste faste hvite oster, ja da var det norske kvinner som skulle lære den nye ystemåten og ta den videre. Det var grunnlaget for Jarlsberg, Norvegia, Sveitser og ikke minst «Gulost».

Ikke bare i Norge og Frankrike

Kvinner har stort sett stått for ystingen mange steder. Og de var flinke. Da Henry VIII døde i 1547 hadde han blant mye annet rukket å stenge ned alle klostre i Storbritannia, og med det den viktigste premissgiveren for ystingen der på øyene. Da var det kvinnene som videreførte tradisjonen, rett nok på sin måte. Og det var ikke rødkittoster som klostrene var kjent for å yste. Munkene sto nødvendigvis ikke for ystingen selv, men hadde kvinnelige ystere. Over tid betød dette at kvinner fikk en viss makt, noe som førte til at det kom et slags opprør for å få fjernet kvinnene fra ansvaret for ystingen. At menn skulle forholde seg til kvinner som sjefer ble for mye. Nå har britene heldigvis kommet tilbake på riktig spor og mange kvinner har satt og setter tydelig spor etter seg. Og så hoppet jeg lett over alle kvinnelige ystere som er blitt anklaget for heksekunst. Ysting er jo en slags alkemy, så for fem – seks hundre år siden var det menns våpen. Mannlige ystere hadde nok ikke blitt anklaget for det samme.

Det har ikke vært lett, derfor er det så flott at i hvert fall noen ser og hedrer den innsatsen kvinnelige ystere har stått for.

Share your cheese knowledge

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

Handlekurv
Skroll til toppen