Det er denne vakre franske øya Korsika sør-øst for Nice og sør for Genova med mye ost, hvorav min absolutte favoritt er Brin d’Amour. En sauemelksost dekket med tørkede, lokale urter. Kremet når den er ung og fastere med litt alder. Osten er så vakkert hvit, mens skorpen kan virke alt fra forholdsvis kjedelig grå til ganske fargerik. En lsmåskalaost, gårdsystet av rå melk selvfølgelig. Men verd å merke seg, den har en pasteurisert, mer industriell fetter som heter Fleur de Maquis.
Småbruket Signal ligger på sørsiden av innsjøen d’Aiguebelette, i landsbyen d’Attignat-Oncin i Savoie. Husdyrholdet består av 60 geiter av rasen Alpine, tre bukker og rundt 15 kyr. Nå er ikke Savoie og Haute-Savoie så kjent for sine geitoster, men de finnes. Og de er gode! GAEC Signal er en slik gård som holder geiter og yster gode oster. Sære oster, vil nok noen si. Så vidt jeg vet lager de rundt åtte forskjellige varianter fra under 100 gram og opp til en halv kilo, hvorav jeg har smakt tre av dem, men det er kanskje til gjengjeld de tre mest kjente, i den grad vi kan omtale disse ostene som kjente. Et tradisjonelt geitehold som følger sesongen, som for deres del er fra tidlig februar til omtrent midten av november. Disse 60 geitene melker rundt 60 000 liter i sesongen. Det bør være tre og en halv liter melk per dag per geit som er ganske bra.
Å handle ost er kanskje ikke det første du tenker på når du besøker Roma. Byen er så mye mer, selvfølgelig. Men det å være meg betyr absolutt at en ostehandel er en del av opplevelsen. Det var kun en ostebutikk jeg hadde blinket ut på forhånd, og dessverre var den stengt da vi endelig kom dit. Den lå i Trastevere og vi dro dit på en søndag, bare at denne spesielle søndagen tilfeldigvis var 1. mai. Så den var stengt. Skuffende selvfølgelig, siden jeg hadde lest så mye om det. Antica Caciara er navnet, men om den er så flott som den er beskrevet vet jeg altså ikke. Det må du finne ut av selv. Når det er sagt, hadde vi en fantastisk, enorm lunsj på en restaurant som heter la Canonica. Et slags plaster på såret. Veldig travelt, på fortauet, veldig bråkete og veldig typisk italiensk. Herrlig.
På det tidspunktet hadde vi mer eller mindre gitt opp å handle ost på denne turen. Det viste seg at det var en annen mulighet, på restauranten Rimessa Rascioli fikk vi vite at de fikk osten sin fra Beppe, en ostebutikk som ligger i det jødiske kvarteret eller den jødiske ghettoen som det heter. Vi dro dit fredag kveld, men ble nektet adgang fordi vi ikke hadde tatt med munnbind. Mye å huske på. Lørdag var butikken selvfølgelig stengt, og søndag var igjen Arbeidernes dag.
I følge Micawber vil noe dukke opp
Litt optimisme midt i all «elendigheten». Misforstå meg rett, ingen elendighet som sådan, Roma er fantastisk. Men mandag morgen, tid for hjemreise og ingen ost. På en spasertur over Campo de’ Fiori, vi bodde tross alt bare et steinkast unna, skjønte vi at det var et slags hull i veggen ostebutikk like ved markedet. To kunnskapsrike karer. Sannsynligvis på min alder om ikke eldre, den ene ansvarlig for osten, den andre for spekematen. Claudio kom meg til unnsetning. En veldig snill og hyggelig ostehandler som hjalp meg med litt lokal ost. Vel, Caciocavallo er ikke så lokal, men de andre var det. Og ingen Pecorino – selv om de hadde mange Pecorino, men jeg fokuserte på de nye for meg, pluss Caciocavallo som er vanskelig å få tak i her til lands. Det viste seg at Claudio er en ganske berømt ostemann. Og det virker som han nå bare nyter livet med en liten butikk som selger kvalitetsost (og salami). Men dt kan være at jeg tar feil. Jeg skulle ønske jeg hadde en ostebutikk/delikatesseforretning på det stedet.
To glade karer – ostehandleren Claudio og undertegnede.
Ikke så mange oster dog, men noen skikkelige biter av dem ble det. Klar for smaking og deling. Bortsett fra Pecorino Romano er jeg ikke kjent med den romerske ostescenen, altså oster fra området rundt Roma. Så jeg gleder meg til å grave litt i det. Spesielt med Italia er at de er regionale. Hvis du drar til Frankrike, får du stort sett fransk ost. I Italia får du regional ost, eller lokal ost om du vil. Jeg tror ikke denne butikken hadde noen av de mer nordlige ostene som Parmigiano, Grana Padano eller Gorgonzola. Ganske kjent rundt om i verden, men de er «ikke herfra» ser ut til å være holdningen. Vær oppmerksom på det når du planlegger osteshopping i Italia. I supermarkedene er det sannsynligvis en annen historie. Der får du nok et mer nasjonalt utvalg.
Det er denne tiden av året, det er mozzarella-tid. Solen skinner, sent i april og temperaturen har begynt å stige. Moder jord våkner fra vinterdvalen. Blomster dukker opp og legger farge til denne for øyeblikket ellers ganske grå verden. Det er en fantastisk tid. For å feire dette vil jeg anbefale en Insalata caprese, og hvis du ikke vet hvordan du lager den, her er enoppskrift. Men mozzarellaost er så mye mer enn bare denne osten, den varierer i form, størrelse og tekstur, men felles for alle er myke og syrlige smaker.
Mozzarella – originalen
Mozzarella er en fersk ost, pasta filata-stil, aka pulled curd, opprinnelig laget med vannbøffelmelk og fra Campania, området rundt Napoli. Dette er kanskje en av de mest kjente ostene i verden. I dag laget over hele Italia, av kumelk skjønt, men bare Mozzarella di BufalaCampana har en PDO (beskyttet opprinnelsesbetegnelse – DOP på italiensk). Så det er originalen. Ellers kan osten lages hvor som helst i Italia fra bøffel eller hvilken som helst type kumelk. Som den er, lages den mer eller mindre over hele verden, men de er selvfølgelig alle kopier.
Mozzarellasalat i all enkelthet
Mozzarella Fior di Latte
I Italia kan dette være det mest kjente, men ikke nødvendigvis i resten av verden. Dette er en tradisjonell mozzarella laget med helfet kumelk, og bare det. Så vidt jeg vet er det en rekke Fior di latte fra de sørlige Apenninene som er i ferd med å få sin PDO. Opprinnelse i de sørlige Appenninene som er en del av Campania. Noen vil si at Fior di latte har en mer subtil smak enn tradisjonell mozzarella og med en mykere tekstur. I mange tilfeller foretrukket av restauranter mens den tradisjonelle forbrukeren holder seg til supermarkedsvariantene.
Så er det Burrata
Hva er burrata ble jeg spurt her om dagen? Den enkle forklaringen er at det er en mozzarella fylt med stracciatella. Så hva er stracciatella? Det vil si revet mozzarellaost dynket i fløte, noe som gir en ganske flytende masse. Så når du kutter burrataen vil væsken flyte over tallerkenen din. Veldig sensuell. Server den slik den er vist på bildet øverst. Burrata kan, som med tradisjonell mozzarella, lages med kumelk eller bøffelmelk, men den beste (og dyreste) er Burrata di Bufala Campana DOP. Opprinnelig fra Puglia og oppfunnet på 1920-tallet, så bare hundre år gammel den tradisjonen.
Bocconcini – munnfuller
Det er bokstavelig talt hva det betyr. De er små mozzarellakuler som er perfekte for salater med kanskje San Marzano-tomater, de er hjemmehørende i Napoli, og ekte extra virgin olivenolje. Ser mye bedre ut i en salat enn den tradisjonelle mozzarellaosten i skiver.
Til slutt knutene – Nodini
Pasta filata betyr som nevnt trukket eller strukket ostemasse. På den måten kan de formes som du vil, selv om den vanligste er den runde formen. Varianten kalt Nodini er formet som en liten knute. Det finnes en variant av dette som kalles flettet mozzarella. Veldig dekorativ, men ellers tradisjonell mozzarella. Treccia di Mozzarella ville være tingen å se etter når du er i Italia, eller Mozzarella intrecciata. Nå bør du være dekket.
Hva med tørket mozzarella?
Hovedsakelig for matlagingsformål, spesielt på pizza, selv om ganske mange pizzarestauranter foretrekker den ferske i saltlake, i hvert fall hvis de bryr seg om pizzaene sine. Alle industripizzaer med mozzarellaost er laget med denne tørkede varianten. De kan komme i sylindre og skives på pizzaen eller strimles. Du finner poser med strimlet mozzarella i din lokale dagligvarebutikk en brønn. Noen ganger kommer det godt med.
Rå eller pasteurisert?
De fleste variantene lages med pasteurisert melk, men det er langt fra umulig å få tak i råmelkmozzarella eller burrata. For burrataen vil stracciatellaen bli pasteurisert uavhengig av hvordan melken til burrataen behandles. Du må bare se etter latte crudo på etiketten.
