Forrige uke hadde jeg gleden av å følge en gruppe ystere fra Ukraina på studietur til Norge for å lære om ostetradisjonene våre generelt, men mer spesifikt om brunost. Denne svært norske «osten» som tidligere ble sett på som en kuriositet av resten av verden er i ferd med å få dt globalt ry. Det er to aspekter ved det, så flott at et norsk produkt har fanget osteverdenens interesse, noe som betyr at mange osteprodusenter både ser verdien av produktet, men ikke minst ser økonomien i å utnytte mysen. På den annen side må vi holde på tradisjonen, for dette e opprinnelig et norsk produkt. Noen anser denne interessen fra utlandet som en fare. Jeg gjør ikke det. Vi må bare fokusere på det brede utvalg av tradisjonelle brunoster vi har. Brunost er jo ikke bare én ost, det er mange av dem som ystes med ulike kombinasjoner av ku- og geitemyse tilsatt melk og fløte i et utall kombinasjon. Brunost er en generisk betegnelse på en ost som er like forskjellig som områdene den kommer fra og ysterne som lager dem. Så kan vi nekte resten av verden å koke myse til den tykner og blir brun? Tror ikke det. Men vi kan selvfølgelig nekte verden å kalle den Brunost. Det begynner p bli sent, og ikke vet jeg om det har noen hensikt, vi markedsfører jo ikke osten som brunost uansett.
Jeg har sjekket og det er knapt noen av brunostene i Norge som har nevnt brunost på emballasjen i det hele tatt. Heidalsost gjør det imidlertid, men ganske diskret. De er merket med sine individuelle navn, som for eksempel Gudbrandsdalsost. Så brunost er noe vi bruker i dagligtale, men ikke noe produsenter bruker for å identifisere produktet sitt.
Du skal kanskje invitere eller på frokost 17. mai? Mange har jo champagnefrokost denne dagen før man forsvinner ut i mylderet. Når det er sagt hørte jeg på nyhetsmorgen at dette absolutt er en urban tradisjon og slett ikke så vanlig i distriktene. Dert er lett å se hvor det er en salsmessig champagnetopp før 17. mai, og det er i byene. På bygda om jeg skal være så upretensiøs – jeg er fra bygda selv – går det nok mer i kaffe og te til frokosten. Mange har også en hektisk dag for egen del eller med kjøring av barn til forskjellige aktiviteter rundt om i bygda eller byen, så det er slett ikke alle som kan, vil eller bør starte dagen med lystige bobler.
Det er tider å komme til et nytt sted føles som å komme hjem. Klein River Cheese er et slikt sted. Så hjertelig hilst velkommen og tatt vare på. Klein River Cheese ligger vakkert langs elven Klein River med en enorm parkhage, like utenfor Stanford i Stanford-dalen. Det er definitivt en gård, men mest av alt et gårdsysteri, de driver ikke med melkeproduksjon selv, men kjøper melken fra noen få omkringliggende bønder, delvis familie.
Et lite utvalg av Klein River Cheeses oster servert i hagen
Ostene de lager på Klein River Cheese varierer fra myke til harde og den mest kjente er deres Gruberg, en sveitsisk type som minner om en Gruyère. Denne osten er også inkludert i Academy of Cheese-biblioteket, det er en ære. Men de har et godt utvalg av ost fra ferske til godt modnet, vasket skorpe og naturlig skorpe. De har til og med en ost som heter Parmesan noe de har lov å kalle den i Sør-Afrika. Et par danske varianter også – Havarti og Danbo. Ingen norsk dog, hvordan kan det være? Hva med å bruke litt av mysen fra osteproduksjonen til å lage en brunost. Jeg er sikker på at de fleste sørafrikanere er søtmonser, så det ville vært en hit.
Vi planlegger å besøke Klein River Cheese på vår Sør-Afrika-tur i november 2024. På mitt besøk var jeg heldig nok til å bli guidet rundt hele ysteriet inkludert det enorme modningsanlegget. Jeg må innrømme at det krever en hjerne som er annerledes skrudd sammen enn min for å holde styr på alle de ostene og hvilke som er klare når. De gjør det veldig bra, så det er definitivt et system. Vi kan ikke forvente å få en hel gruppe guidet gjennom ysteriet, men mitt håp er at vi kan sitte i hagen eller på Verandaen for en ostesmaking med vin, eller kanskje øl til en forandring, og lytte til historien deres. Jeg er sikker på at det vil være et fantastisk minne å ta med hjem. De lager fantastiske oster, vel verdt å smake.
Cheese 2023 er historie, men de som tok turen har mest sannsynlig dratt hjem med ny kunnskap, ideer og friske impulser enten de lager ost, selger den, eller bare er en nerder som ikke får nok av ost. Denne festivalen i Bra, la oss kalle det en festival, handler om ost: for å smake, kjøpe, selge og utforske. Og selvfølgelig er det nettverksbygging, møte med folk du kjenner, samt få kontakt med nye. Det er seminarer og paneldiskusjoner, årets tema var beitemark (meadows), faktum er at de forsvinner, sakte men sikkert. Over alt. Vil du ha biologisk mangfold, vil du ha terroir, ja da trenger du også beitemarker. Så enkelt.
To år til neste Cheese
Du har tid til å planlegge med andre ord. Går av stabelen i Bra og organisert av Slow Food Foundation som holder til nettopp i Bra. Hele byen nyter godt av den enorme tilstrømningen av mennesker og er selvsagt involvert i Cheese på en eller annen måte. Så hva bør du planlegge å gjøre? Du kan bare rusle rundt, nyte stemningen, smake ost, sette deg ned for en kaffe (og en grappa om du har lyst på det), spise lette eller tunge lunsjer – korte eller lange, snakke med folk på de mange standene rundt i byen, smake på vin og ost i den store smakssalen, lytte til paneldiskusjoner, seminarer, guidede turer rundt i byen, gå på guidede smakinger, ikke minst. De fleste med ost og vin, men det var ost med øl, med grappa, og dessverre ble den med kaffe avlyst. For å sikre deg billett til smakingen må du bestille tidlig. Mange av aktivitetene er gratis, andre må betales, typisk for eksempel de guidede smakingene. Slow Food er også opptatt av tradisjon, så de har programmer for å hjelpe truede raser, produkter eller andre relaterte problemer til å overleve. Ikke bare ost, alt annet mat. Flere av dem møter du i Bra.
Ost for enhver smak
Hvem bør dra?
Alle med spesiell interesse for ost bør ta en tur til Cheese. Om du er produsent – stor eller liten, importør/eksportør, kjøpmann, journalist, nerd, matelsker, kokk. Vel alle som har å gjøre med noe osterelatert eller bare nyter det og er nysgjerrige på alt som befinner seg der ute. Det er så mangfoldig at du virkelig ikke kan forestille deg før du har vært der. Dette var min tredje gang på besøk, og jeg hadde gleden av å guide en liten gruppe som jeg også gjorde forrige gang.
For et par ganger siden var det rå melk. I år handlet det om beitemarker. Det triste faktum er at de forsvinner. I fjellet og på flatlandet. Må vike plass for samfunnsutviklingen. Dette har en innvirkning på matforsyningen vår så vel som klimaet vårt, ganske grunnleggende begge deler for vår overlevelse. Høres selvfølgelig veldig dramatisk ut, men saken er at hvis vi lar dette bare fortsette, er det der vi ender opp. Ikke i mitt liv, men en dag. Det viktige er at at Cheese er et sted hvor det hver gang settes fokus på et tema som er relevant, ikke nødvendigvis bare på ost, men landbruk generelt. Så “meadows” i år handlet jo absolutt om ost, men også melk som sådan, kjøtt, dyrevelferd, landskapspleie og klima. Sikkert flere ting også.
World Cheese Awards
Hvis du synes det blir lenge å vente til september 2025, kan du ta turen til Trondheim og World Cheese Awards 27. og 28. oktober i år. Bare tida og veien det med andre ord. Ikke på langt nær så mye ost som under Cheese, men jeg tenker det holder. Finn ledige billetter på Ostelandet.
