Det er med chèvre som med tulipaner og asparges, det bærer bud om vår. Derfor synes jeg ikke noe om tulipaner før jul og asparges hele året. Ei heller chèvre hele året, fordi det er en sesongost.
Fra Påske til Allehelgensdag
I Frankrike har de en tradisjon som sier at det bør stå chèvre på bordet mellom påske og Allehelgensdag. Og mellom Allehelgensdag og Påske må geitene få kose seg; lage kje og sette dem til verden og dermed muliggjøre nok en sesong med geitemelk og ditto fantastiske oster. Naturen må få gå sin gang. Det er dette som er så flott med sesonger; vi har noe å se fram til. Vi bør ikke tukle med det, synes nå jeg.
Historien bak chèvre
Ja, det startet vel strengt tatt oppe i fjellene i det nordvestlige Iran for 10 000 år siden. Men vi spoler «fast forward» noen ganske mange tusen år. Vikingtiden har vi nordmenn et forhold til. Om ikke akkurat i Loire. Men der bodde opptil utpå 700-tallet Sarasenerne. Det blir veldig tidlig vikingtid det. 
Man får ikke med seg alt når man blir fordrevet slik i hurten of sturten så det var i hvert fall et par viktige ting som ble igjen, spesielt i Loire i hvert fall. Geiter var en av dem. Det andre var resepter for hvordan lage geitost. Derfor er nok Loire senter for chèvre-produksjonen også. Området med flest geitoster med AOC-beskyttelse og definitivt med de best kjente ostene. Små og i alle mulige slags snurrige former og varianter. Er den stor som en vedkubbe så er den industrielt tilvirket.
Det har vel slik sett vært kjent og alment godtatt at det var araberne som tok med seg både kunnskapen og tradisjonen om geitost. Da de dro ble osten og tradisjonen igjen. Frankerne bar den videre. Det var i hvert fall bra.
Så er det blitt slik at ost og vin passer sammen, så hva er vel bedre enn chèvre og Loire’s egen Sancerre. Eller Pouilly-Fumé for den saks skyld, men nok helst Sancerre.