I forrige uke holdt jeg et et kurs i blåmuggost, eller guidet smaking om du vil. En særdeles oppegående forsamling som hadde meninger om mangt, og kveldens blåmuggoster spesielt. Det fine med disse kursene er at selv om de færreste kjenner hverandre når de kommer, så tør det veldig raskt opp rundt bordet. Denne kvelden hadde vi seks oster: to norske, en fransk og tre britiske, samt et alibi fra dagligvarebutikken for sammenligningens skyld.

Fransk paradoks

Vi startet med den franske, ikke fordi den var fransk, men fordi den var antatt den mildeste. Bleu du Vercors-Sassenage er en fin, mild og balansert ost og passer bra om du ikke vil ha osten så markant. Den kommer fra omådet rundt Grenoble for øvrig. I dette laget ble den litt for snill. Nå behøver ikke det være noe negativt, den var bare for snill til å markere seg nevneverdig. Hadde nok vært annerledes om den var alene.

Britiske blåmuggoster

Deretter hoppet vi over kanalen til en gul ost de færreste hadde smakt før. Nå var det ikke en gulost, men Shropshire Blue som får tilsatt annatto, og dermed får ganske så gulaktig farge. Opprinnelig en skotsk ost og en stiltonetterligning, men de valgte altså å tilsette annatto for å skille seg litt ut. Ikke lenger noen skotsk ost, men tilvirkes i England. Inntil nylig ikke i Shropshire i det hele tatt, men i dag er det to eller tre ysterier der som yster den. Pasteurisert, passende styrke og en ost det er veldig lett å like for de fleste. En liten favoritt her i huset.

Så bar det over i det mer tradisjonelt julete, nemlig Stilton; fra Colston-Bassett. Stilton er ikke bare Stilton, så det gjelder å velge riktig meieri, og Colston-Bassett kan absolutt anbefales. (Samme meieri hadde for øvrig også tilvirket kveldens Shropshire blue). De fleste kjenner historien til Stilton så jeg skal ikke bruke mye tid på den, bare nevne at den må være enten fra Nottinghamshire, Leicestershire eller Derbyshire. Byen Stilton ligger for øvrig i Cambridgeshire, så de kan ikke yste ost og kalle den opp etter byen, uansett hva slags type det måtte være. Her kom portvinen absolutt til sin rett, en Warre’s Otima 20 years Tawny. Det er kanskje noe i det britene driver med?

Så kom en nøtt. Ha! Ingen som greide den, selv etter at de fikk hint om at den også var britisk, til og med engelsk. Original Stilton som noen vil hevde. Stichelton. Og tar du bort «che» midt inn i der, så står du igjen med Stilton. Nå tror jeg Stichelton er en gammel navneform for Stilton, byen eller området rundt, lurer på om jeg ikke har lest det et sted. Altså en stiltontype av rå melk som ikke får kalle seg Stilton. Slik er regelverket. En av de mer kraftige blåmuggoster dette, som også ble veldig godt mottatt i heimen.

Må ha mer enn ost

Til alt dette ble det servert müslibrød fra Åpent bakeri. Det er jo mer enn müsli i det brødet; også aprikoser, nøtter, rosiner og annet godt. Passer veldig fint til blåmuggoster. I tillegg fine rugkjeks fra Sætre, samt honning.

Furet værbitt

Vi var klar for de siste ostene som var norske. Råblå fra Grindal ysteri i Rennebu fikk veldig gode skussmål av gruppen. Denne kommer i to varianter, geit og ku, mens vår var en ren kumelksvariant. Økologisk, rå melk. Kan være at navnet spiller på de to faktorene. Ren gjetning. Inspirasjonen til denne osten er franske Bleu de Laqueuille. Den har jeg ikke smakt, så jeg vet ikke hvor godt de har lykkes med det. Det spiller egentlig ikke noen rolle, osten står vel bra på egne ben.

Deretter urbane Fønix fra Stavanger ysteri. Har tidligere sagt at dette er en kraftig og litt avansert ost, og det ble vel bekreftet av forsamlingen. Hadde ingen ting av den bitterheten jeg har funnet i tidligere varianter. Personlig så er jeg ikke spesielt glad i det, så det var et veldig positivt trekk.

Og til slutt; Blue Castello. Myk, kremete og smørbar. Ut over det falt den fullstendig i gjennom i dette selskapet. Jeg synes for øvrig det er bra å gi en slik referanse på hva de fleste spiser til vanlig, sammenlignet med hvilke osteopplevelser som er mulig å få.

Å drikke til

Jeg serverte en litt rimelig Sauternes, noe alle syntes var sympatisk. Chateau Haut Claverie hadde nok ikke det intense botrytispreget dyrere varianter har, men fin sødme og var vel den vinen de fleste syntes gjennomgående gikk best overens med ostene. Tidligere nevnte Warre’s Otima 20 years Tawny var best til Stilton. Ut over det er det en veldig bra portvin. I tillegg serverte jeg et øl: Sierra Nevada Bigfoot Barleywine Style Ale. Passer fint til blåmuggoster, eller som kontemplasjonsøl om du vil, men de fleste syntes nok vinene var best.

Snart Jul

Da kan vel dette være en slags veiledning på aktuelle blåmuggoster til jul. Alle er tilgjengelig i Norge, men på ostespesialer. Det går an å bestille. Sjekk for eksempel her. Noen av ostene vi hadde på smakingen er tilgjengelig, andre kan nok bestilles.