Salt i osten

Fikk et stykke Sognakvitost på bordet. Takk til Gutta på Haugen for det. Nevnte det en gang jeg var innom, og de var nå litt skeptisk til saltfri ost. Så har vel jeg glemt det; men var innom i dag for å hente en italiensk geitost, Robiola di Roccaverano, og da hadde de et stykke Sognakvitost liggende som de puttet i posen. Kjøpte med litt annen ost, så det er nesten slik at jeg må invitere på litt ost i morgen. Stikk innom med en flaske vin og jeg har mye fast ost, mest ku men også geit og en engelsk sauemelksost. Det er bloggens ettårsjubileum i morgen 21. september, så det passer fint. 😉

Ja, ja. Det er som regel salt i ost. Unntaket er Sognakvitost og søte dessertoster og sikkert noen andre. Og jeg forstår hvorfor det er salt i osten. Det har nok en holdbarhetsfunksjon som salt har for så mange matvarer som skal lagres. Så er det slik med saltet at det fremhever smak.

Altså en slags katalysator for de smaker som melken naturlig har, basert på melketype, fôr, klima, bakterieflora både i melken og der den blir ystet og modnet, selve ystingen og lagring. Altså et konglomerat av faktorer som gir en ost som er gjenkjennelig, og som er forskjellig fra andre typer ost. Det gjør det hele så morsomt. Ost er altså ikke ost. Langt derifra.

Mye av dette er det altså saltet som gjør. Som Sognakvitost mangler. Og det kjennes. På den måten at det smaker særdeles lite. Så lite at det er en rimelig sjanse for at i en blindsmaking hadde det vært vanskelig å kjenne at dette er en geitost. Upasteurisert til og med. Ystet på sætra.

Anvendelse

Ypperlig selvsagt for alle som trenger å leve på saltfattig kost, men ut over det lurer jeg på hva den brukes til. Selges kun lokalt så det kan ha noe med tradisjoner å gjøre. Nå er den rett nok lagret kort tid, ca to måneder, men likevel. Her må det noe syltetøy eller spekemat til for å gi litt smak. Alene er det heller mistrøstig. Herved smakt.