Tenk deg å være vraker. Kanskje ikke så ille som å være bøddel, men en vraker bestemmer om ikke over liv og død, så i hvert fall over prima eller sekunda vare. Vraking skjer på mange områder. Jeg vet at det finnes klippfiskvrakere og sikkert for tørrfisk også. Viner blir i enkelte områder vurdert og klassifisert hvert år. Og så ost da. Der det er mest utbredt eller kjent er vel bedre å si er for Parmigiano Reggiano. Når osten har vært lagret eller modnet i et år kommer vrakerne på besøk med sine hammere.
Da går de inn på lageret, slår ett slag på osten og av det utleder de om dette er en perfekt ost eller om den har indre skader om jeg skal uttrykke meg slik. Det har med lyden å gjøre. Ett slag, det holder. Er det godkjent får den stempel etter alle kunstens regler, den kan lagres videre i snitt ett år til, men gjerne mye lenger.
Slik er det med klippfisk også, man tar en pall og sorterer fisken på to eller flere paller alt etter hvor mange graderinger som finnes. Det går kjapt, for en vraker kan sine ting.
Kom til å tenke på vraking da jeg snakket med Sigurd Avdem på Matstreif og han solge ost som da var blitt vraket som fullgod Fjelldronning. Som med Parmigiano Reggiano så var det snakk om indre sprekker og slikt. Gjør ikke noe med smaken nødvendigvis, men den er ikke som den skal være utseendemessig. Var i hvert fall ikke noe galt med smaken på den jeg spiste.
Jeg skal ikke si at bøddelens rolle er viktig, men vrakerens er. Da slipper vi at noen faller for fristelsen å putte innimellom litt sekunda vare. Så som en potetpakker jeg opplevde for mange år siden, det lå konsekvent en stein i hver pose jeg kjøpte. Det gjorde faktisk det. Så var det sikkert tilfeldig, men uansett sikkert en lønnsom tilfeldighet. Har ikke opplevd dette på mange år.
Derfor er vrakere nøytrale. Og slik må det være. Og la oss håpe de er ubestikkelige også. For oss forbrukere er det best slik.