Alle har vi vel spist Queso Manchego, eller bare Manchego, for den kan vi saktens finne i en hver norsk dagligvarebutikk. Dessuten har nok de fleste av oss etter hvert feriert Spania og spist tapas; og da hører den med. I mer eller mindre industrialiserte varianter. Slik er det ofte med store og kjente oster. Og det er for så vidt ikke noe galt i det, det finnes et marked, og da er det flott.
Queso Manchego Artesano
Men kan du med hånden på hjertet si at du har smakt Queso Machego Artesano? For hvis ikke, så har du noe til gode. Den får du ikke i noen norsk dagligvarebutikk, dessverre. For det er for så vidt ikke noen god grunn til at du ikke skal kunne det. Bortsett fra pris da. Jeg antar jo at også norske dagligvarekjeder er opptatt av at det de selger skal smake best mulig?
Vel, nok om det. Min Queso Manchego er altså artesano, heter Navaloshaces og er kjøpt i Barcelona. Osten er fra Agropecuaria Navaloshaces i Ciudad Real, eller rettere sagt litt utenfor. Det er i La Mancha, og det må det være skal det være Queso Manchego. Med Queso Manchego er det slik at er den pasteurisert så er den industrielt fremstilt. Kun håndlagde oster kan være upasteurisert. Artesano altså. 
Den ser jo ut som Queso Manchego flest med sitt karakteristiske mønster på skorpen. Veldig blek gul ost, mot off-white (bildet har nok gjort osten litt gulere enn den er i virkeligheten). Småhullete, og da snakker vi om bittesmå hull. Tydelig preg av lagring i konsistensen; hard. Mitt eksemplar har vært lagret i syv måneder. Fin og rundt i smaken. Sauemelksoster har markant men mild smak. Geitostene som kan være ramme i smaken. Litt ost og litt kvedemarmelade, så er du der.
La Mancha
Dette er Don Quixotes land. Vilt og røft. For mange år siden var dette området (også) arabisk, kanskje bedre kjent som maurisk. De kalte La Mancha for Al Ansha – landet uten vann. Ganske karakteristisk. Glohete somre, iskalde vintre. Så har Manchega-sauen tilpasset seg dette. Godt med ull og tilpasset karrige beiteforhold. En gammel sauerase, opprinnelig fransk, men har i hele sin historie fått lov å utvikle og tilpasse seg omgivelsene uten noen form for menneskelig tukling med krysning og målrettet avl.
Å drikke til
Rødvinsost, en moden Rioja eller Ribera del Duero. Reserva heller enn Gran Reserva synes jeg. Det har med tiden på eikefat å gjøre og at eik ikke nødvendigvis er ostens beste venn.