Vi spiste osterester i dag. Noen oster skal ikke ligge for lenge. Jeg har den egenskapen, den har min sønn også, at jeg kan spise ost, og bare ost, når som helst. Min kone, for eksempel er ikke der, hun er litt mer «formell» av seg i så måte.
Så nå i kveld, som en slags kveldsmat spiste vi opp det som var igjen av Knudenost og St. Marcellin. Så sammenlignet vi litt, den ene ku og den andre geit, men de ser ellers, med en viss grad av raushet, ganske like ut. Så er de begge fantastisk gode, hver på sin måte. Nå er han sensorisk mye mer «fintfølende» enn meg. Det å ha så ekstremt god smaks- og luktesans er ikke alltid en fordel. Det kan bli for voldsomt. Som lukten av St. Marcellin som jeg synes er behagelig pikant, men han synes er alt for stram. Men ikke smaken, så da gjelder det å holde for nesen og nyte smaken nærmest på utpust.
Den andre store gleden i kveld var at min datter, som nok kan settes i bås som «picky», lette fram et stykke Gruyère, ba om skarp kniv og skjærte selv gode stykker som hun spiste med stort velbehag. Hun er en forsiktig sjel uti matveien, så dette gledet far umåtelig. For Gruyère har smak. Det er det fine med god ost, den har smak. På sett og vis er det dette det handler om.
Fra mitt ståsted i hvert fall. Jeg digger smaker. Gode smaker, hva nå det enn er. Det kan være veldig forskjellig. Smakfulle øyeblikk, det er flott det. Kombinasjoner, derfor er jeg opptatt av hvilken ost og hvilken vin, og selv om du bestemmer over din ost og din vin så er det kombinasjoner som er vesentlig mer vellykket enn andre.
I stedet for at ost er ost og vin er vin; «og det er vel ikke så nøye hva vi drikker til hva», så synes jeg at gode smaker og gode kombinasjoner der smaken løftes til en høyere enhet er verd å søke etter.