Skal ikke gjenta historien, for den har jeg skrevet om før, men bare nevne at vi har en viss klostertradisjon her i landet også, noe enkelte har sett som sin oppgave å ta vare på. Det er for så vidt flott i seg selv, men tenk bare hvor fattige vi hadde vært på oster (jeg starter med det som ligger mitt hjerte nærmest), likører, øl og sikkert mye annet hvis det ikke hadde vært for klostrene opp gjennom historien. Hvorfor er det blitt slik? Jeg tror noe av svaret gis av Bror Joel ved nettopp Munkeby Mariakloster i hans nyeste brev:
I verden og ikke av verden
Det kan se ut til at flukten fra verden på leting etter egen frelse er typisk for munkeliv i middelalderen. I sin encyclica Spe salvi virker det likevel som pave Benedikt XVI på en uventet måte rokker ved denne oppfatningen, når det gjelder cistercienserne og sankt Bernard: «Han mener munker har en oppgave å ivareta for kirken, og som konsekvens for verden», men forøvrig, sier han, «bør kontemplative bli jordbruksarbeidere». Manuelt arbeid er en del av det materielle liv som er en del av alles liv, både mennesker som lever ute i verden og munker.
For cistercienserne er dette blitt en kilde til mange forskjellige typer kontakt med klostrenes omverden. Samtidig er hendenes arbeid et bilde på det åndelige arbeid. Ved å rydde ny jord, fortsetter paven, «blir udyrket mark fruktbar -akkurat som hovmodets trær blir hugget ned». Slik er det med vår ånd også, den har samme behov for å bli ryddet for å kunne bli fruktbar.
Osten vår har gjort oss kjent i så godt som hele Norge, selv om vi slett ikke har anstrengt oss for dette. At munker på denne måten forbindes med sin ost har gjort oss litt forlegne, vi virker kanskje ikke kontemplative nok.
To begivenheter har kastet lys over dette spørsmålet for oss. På en samling med produsenter av lokale produkter ble det bemerket at gjennom osten hadde munkenes nærvær gitt folk her stolthet, siden navnet Munkeby og Levanger på denne måten var blitt bedre kjent. En lokal representant for politiet ga en gjenklang av dette, uten at ordet ble brukt da b. Arnaud gikk kom for å melde at kassen i butikken vår var brutt opp (slikt hender også i Norge).
Osten vår åpner for en nærhet, en fortrolig og konkret solidaritet med yrkesutøvere -og hvorfor ikke utnytte denne for å skape åpning for en annen dimensjon? Et bilde i forlengelsen av nybrott kunne være forvandling: en langsom utvikling av ostemassen som er fast og uten smak gjør den fyldig, rik på aroma -og med tanke på tilstanden til å begynne med, er den ikke til å kjenne igjen. Er det ikke slik at vår åndelige utvikling egentlig er en lang modningsprosess der vi blir helt forandret og forvandlet?
Et annet fenomen som paven understreket er alle ungdommene som gikk i kloster under Bernards innflytelse. Han satte dette i sammenheng med klostrenes kall i kirken og i verden: ikke bare å søke frelse for hver enkelt, men å be for alles frelse. Med de fem unge nordmennene som deltok på vår første retrett er vi langt fra de mange på Bernards tid. Men gjennom dette ser vi likevel vår oppgave klart: å være solidariske med verden for at den skal høre evangeliets kall -og dette forsøker vi å realisere med våre liv på tross av våre begrensninger.