Lille Aske, en slags salme ved reisens slutt. Uten sammenligning forøvrig, men jeg synes boktittelen til Erik Fosnes Hansens bok passer godt. For det er slutt. I hvert fall for de fleste av oss. Med Lille Aske.
Jeg har fulgt med Bo på hans reise i nesten alle de 10 årene han har holdt på. Vi har hatt tusenvis av chatter og hundrevis telefonsamtaler om ost, ysting, varianter, etiketter, emballasje, priser, distribusjon og ikke minst – livet. Jeg har spist kake på Sola Strand Hotel og vi har ystet sammen. Vi har fartet rundt i Oslo – og alltid innom et konditori for kake og kaffe. For konditorfaget ligger hans hjerte nær. Kanskje derfor vi har fått så mange ostekreasjoner i løpet av disse årene, selv om basisen etter Knudenosten alltid har vært Lille Aske. Når det gjelder denne beslutningen, så har vi også snakket om den, men den er upåvirket av meg. Det er Bos beslutning, det er Bos liv.
Bo har laget gode oster, veldig gode oster som er verdsatt her til lands så vel som hos matfiffen i både Paris og London. To supergold i World Cheese Awards i tillegg til gull, sølv og bronse. Ikke for Lille Aske alle sammen, men forskjellige oster. Ganske sterkt det. Vinner i Det norske måltid også. Men i NM har han aldri stilt med ostene sine. Det synes jeg er litt synd selv om tiden på året også har en viss innvirkning på det.
Denne suksessen har kostet. Opp og bilen til ysteriet kl 4 om morgenen. Yste. Tilbake noen timer senere for å snu. Tilbake igjen senere på dagen en gang til for å snu. Hver gang en times kjøretur hver vei. Seks timer i bilen det de dagene. Tror ikke de fleste av oss tenker på det når vi spiser osten og kanskje til og med synes den er dyr. Det ligger en innsats bak som har kostet. Og det er faktisk mer til livet enn ost, de heter Satik, Noah og snart en ny «lille en».
LES MER: Min første artikkel om Bo og ostene
Bo er en frimodig sjel. Går rett inn på kjøkkenet til trestjerners restauranter i Paris for å presentere ostene sine, og kommer unna med det. Får tatt selfie også. Da er vel ostene mer enn bra da. Noen er sikkert også blitt provosert av hans fremtoning og hyppighet i sosiale media, men det har virket. Det er hans trygghet i produktkvaliteten som gjør at han har kunne gjøre dette.
Som sagt har jeg kjent Bo i snart alle de årene han har ystet. Personlighetsmessig er vi så diametralt motsatt som det går an. Det felles sams multiplum vi imidlertid har er nok at vi begge er outsidere. Kanskje derfor vi har hatt en så god tone som vi har hatt – dog slett ikke uten kontroverser. Dessuten er han mye flinkere enn meg til ikke å bry seg om hva andre mener. Som dansker flest kan han være skarp i uttrykket, men han er utrolig snill.
Jeg synes det er leit at osten kanskje aldri kommer i disken i Paris, London eller hans kjære København. Det hadde den fortjent, den har kvaliteten til det. Og det kunne den nok, men av og til mistenker jeg at det er viktigere for Bo å få bekreftelse på at han har tilvirket et godt produkt enn nødvendigvis skulle selge det, selv om han er som nevnt er dansk.
Helt borte blir den nok ikke, til det er Bo og Lille Aske blitt for mye av en institusjon, for mye sammenflettet i et hele. Men du må nok til Stavanger i så fall. Rekoringen, Ostehuset eller Renaa, samt noen andre restaurantvenner og støttespillere. Og kanskje bare i skolens ferie – det vet jeg ikke noe om.
