Ikke er jeg fotballfrue eller -mann. Ikke rosablogger heller. Baking er ikke min greie. Jeg er en rimelig grei hobbykokk men har ikke noe kick på å dele alle mulige oppskrifter hver dag. Men jeg lager varm lunch til barna hver morgen. De får den på termos. Står opp klokken seks og lager frokost og lunsjmat til hele familien. Kunne sikkert ha skrevet om det for alt for mange barn spiser alt for mye brød, synes jeg. Det holder med at jeg lager maten hver dag.
Blogge om ost
Ost er min grei. Har ikke nødvendigvis alltid vært det. Men det er nå slikt som kommer etter hvert. Du har sikkert opplevt det selv på ett eller annet område. Jeg synes dette, ost altså, er veldig fascinerende. Ost er jo melkens måte å oppnå evig liv. Så er det kanskje ikke så bokstavlig, men jeg har spist 6 års gammel Parmigiano Reggiano. Smakte fantastisk.
Ost kan jo lagres lenge og mye ost blir bedre av det. Ikke nødvendigvis all, men mange oster tjener på lagring. Nå er det blitt mulig å lagre norske oster også. Men for noen år siden var jeg på lanseringen av (det) årets Edamer under Matfestivalen i Ålesund. Der ble vellagret Edamer etterlyst, men det var ikke lov i Norge fordi Mattilsynet forbød det. Det har heldigvis endret seg, og det skulle bare mangle.
Dette ble en digresjon, men altså jeg er fascinert av ost. Det er så mange smaker og dufter. Ost skal jo smake og dufte. Det ligger jo innebygget når sopp og bakterier får lov å jobbe med melken. Det blir både smak og duft av det. Og det skal det være. Jeg forstår ikke hvorfor vi her i landet helst skal ha ost som ikke dufter og ikke smaker. Hva er vitsen da?
Osteskap?
Jeg ble en gang lovet er eget ostekjøleskap. Det var vel i et øyeblikk da det var mye duftende ost i kjøleskapet, og hadde vært der en stund. Slike lovnader går som oftest over; jeg har i hvert fall ikke fått noe eget ostekjøleskap ennå. Det samme kan det være. Så får vi heller tåle at det kommer liflige dufter fra kjøleksapet. Innimellom. Det er sjarmerende.
Den store folkeopplysningen
Men hvorfor en osteblogg? Opplyse folket. Blant annet. Jeg liker å skrive og skal jeg greie å skrive rundt 300 bloggposter i året, så må jeg skrive om noe jeg liker. Naturlig det. Jeg syntes vel heller ikke det var noen skikkelig osteblogg eller ostesider hvor folk kunne berike seg selv. Som var nøytral. Så da bestemte jeg meg.
Kraften i en beslutning
Skal coachen i meg få et øyeblikks rom her; så er det for å si at det å bestemme seg for noe har en vanvittig kraft i seg. Det kan du legge deg på minnet. Det er mange av oss som tror vi har bestemt oss; på nyttårsaften for eksempel. Men det er bare jug. Vi lurer oss selv. Men altså, jeg bestemte meg og det er grunnen til at jeg så godt som hver dag skriver på bloggen. Ikke nødvendigvis en post hver dag, men det kan være litt redigering, noe på sidene, føye til en ost, lese korrektur, osv.
En vi kjenner sa en gang at en ting er å skrive en blogg, men hvordan motivere seg til å skrive om ost så godt som hver dag? Det handler om å bestemme seg.
Kraften i en nisje
Så handler det om å snevre inn temaet. Velge nisje. Upasteuriseret ost, og det er selvsagt ikke tilfeldig. De fleste velger for vidt. Alt for alle er vanskelig. Der (også) var det godt å ha min kone, hun kan det med å finne fram til riktig nisje. Du kan nesten ikke velge smalt nok. Jeg kunne sikkert smalnet inn bloggen enda mer. Nå skriver jeg uansett ikke for massene. Ikke at jeg har noe imot at alle leser bloggen. Men de jeg skriver for, og som leser bloggen har greie på ost. De er interessert i ost. De er litt nerder som meg selv. Så er det et mål at flere godt kan bli nerder. Spise kvalitetsost, gjerne norsk, for vi har mye god ost her i landet. Men det er ost du gjerne må lete litt etter.
Så slik er det.