Jeg innrømmer gjerne at jeg har en stor fascinasjon for britiske oster. Ikke noe galt med verken norske, franske, italienske, sveitsiske, spanske, portugisiske og alle de andre ostene. Britene har imidlertid vist at britiske oster kan være alt annet en industriproduserte, kjedelig, smuldrete territorials. Øyriket er ikke kjent for sin gastronomi og ost er så absolutt en del av gastronomien. Industriostene finnes der som her og den mest spiste osten i Storbritannia er Cheddar fra Cathedral City. Industri så det holder. Så er det nevnt. For all del, er du opptatt av ost som jeg er, så vil franske oster alltid ha en stor og sentral plass i mitt hjerte. Uansett hvor gode britene og alle andre måtte bli eller være.
Britiske oster gjenoppsto som en fugl fønix
Skal ikke gå gjennom hele historien, men de har ystet lenge på øyene. Har du lyst å lære mer om det kan du lese boken «A Cheesemomger’s History of the British Isles». Veldig lærerik og ikke uten humor og et snev av selvironi på nasjonens vegne. Britiske oster har gått gjennom mer enn én krise opp gjennom tidene. Den siste varte til godt inn på 70 tallet. Det var på slutten av det tiåret jeg bodde og studerte der. Kom hjem rimelig lei britiske, eller rettere sagt engelske territorials. Holdt meg borte fra den slags og fikk naturlig nok ikke med meg den utviklingen som skjedde før for si fem år siden. Da jeg dykket ned i britisk ost, mest på grunn av mitt engasjement med the Academy of Cheese gjorde jeg store, flotte og ikke minst veldig smakfulle oppdagelser.
Les også: Britiske oster – gleder meg til et dypdykk
To typer britiske oster
Litt enkelt kan vi si det er to typer britiske oster. Territorials som nevnt over og alle de andre. Alle de andre er selvsagt en gruppe som på ingen måte er ensartet. Det som skjedd de siste førti årene er på den negative siden at der er blitt mye mer industriost, selv om mye av det dreier seg om cheddar. Så er håndverksostene blitt bedre, og får mye mer oppmerksomhet. I tillegg har det kommet en myriade av andre typer oster. Geitoster, sauemelksoster, hvitmuggoster, rødkittoster, blåmuggoster – som er mye mer en Stilton. Disse ostene, med unntak av Stilton er alle gårdsoster – det er så fantastisk. Vel, akkurat når det gjelder Stilton så regnes den som en territorial.
Mer om faste oster: Territorials – 5 britiske tradisjonsoster du bør smake
Det er blitt økt fokus på gårdsoster. Selv om oster som Cheshire – antatt Storbritannias eldste ost – og Lancashire kun ystes på ett gårdsysteri hver, er de godt tilgjengelig og får mye oppmerksomhet. I tillegg er det mange andre gode håndverksoster.
Noen kommer og noen går.
Som i Norge så er det slik i Storbritannia, når det gjelder de nye ostene i hvert fall, at noen starter opp med å yste uten at det har en regional tradisjon. I motsetning til for eksempel i Frankrike. For territorials er det litt annerledes for der kan det være flere produsenter av samme type ost. Derfor har vi sett at oster, gode oster også har forsvunnet siste året. Dessverre finnes ikke Mary Holbrooks oster mer – Old Ford, Tymsboro, Sleightlett og Cardo. Det er et tap. Hun døde tidlig i fjor, og det er ingen til å videreføre hennes livsverk fordi de ostene hun laget var så personifisert med henne.
Innes cheese i Staffordshire, som ystet geitostene Innes Log, Innes Brick og Innes Burr, besluttet å legge ned på grunn av koronakrisen. De ble hardt rammet salgsmessig og sto foran en beslutning å å investere i ysteriet eller legge ned. De turte ikke investere. Så tre fantastiske oster av Chèvre-type er borte. Geitebuskapen ble overtatt av Martin Gott & co på St James Cheese i Cumbria så de har det fint. Så får vi se hva som kommer ut av det. Slik er det dessverre, men hovedtrenden er at det går veldig bra med håndverksostene i Storbritannia, selv i Koronatiden. Det har vært en massiv dugnad for å få folk til å kjøpe britiske oster, noe som toppet seg med en British Cheese Weekender. Den dugnaden har hjulpet flere.
God distribusjon
Ostebutikkene, Cheesemongers, har tatt vel imot håndverksostene, selvsagt. Det fine med Storbritannia er at det er mange cheesemongers slik at det er mulig å få til en nasjonal distribusjon utenom supermarkedskjedene. Litt mer jobb siden et ikke er ett innkjøpspunkt, men på den annen side så er markedet ganske oversiktlig hvis du driver med ost. I tillegg er det mye enklere å bestille ost på nettet og få den tilsendt. Der ligger de, sammen med amerikanerne, langt foran oss. Så skader det ikke å ha grossister som Neals Yard som i særdeleshet heier på britiske oster. Men det er andre også som gjør en fremragende jobb. Sammenlignet med Norge for eksempel så er det faktisk en helt annen stolthet over de britiske ostene blant dem som selger og distribuerer dem. Det hjelper godt og det har bidratt til denne suksesshistorien som britiske oster er blitt. Fra nesten brukket rygg og kun industriost godt på linje med den øvrige britiske gastronomien, til en blomstrende håndverksvirksomhet spredd over hele landet.
PS!
Jeg har bestilt en Baron Bigod, et helt hjul og jeg tror det er på tre kilo, samt en St James, som er en rødkittost av sauemelk. To nydelige oster. Må nok invitere noen på selskap.
Uavhengig av denne utviklingen så representerer cheddar fremdeles over halvparten av det britiske ostekonsumet.