I følge boken En Gourmets Guide til Ost ble Saint-Marcellin berømt på grunn av franskekongen Louis XI. Han var nemlig på jakt i de traktene (det betyr departementet Isère, rundt Grenoble) og ble overrumplet av en bjørn. Det gikk visst ikke fryktelig galt, men ikke så helt bra heller. To tømmerhuggere like ved kom kongen til unnsetning og tilbød ham den tids lokale førstehjelp; osten Saint-Marcellin. Til å styrke seg på, det da. Slikt lar jo ikke en rettskaffen konge gå upåaktet hen. Osten ble derfor tillatt levert til hoffet. En ære selvsagt og god markedsføring, selv i de tider. 1461 er første gang den er nevnt, så litt tradisjon har den å fare med.
Enten ku eller geit
I de dager var det en geitost, slik er det nødvendigvis ikke lenger. Jo, den ystes fremdeles som en geitost, men det er nok større sjanse for å treffe på den som en kumelksost. Det har med at i en periode var et rett og slett for lite geitemelk, slik at de måtte ty til kumelk. Ikke nødvendigvis tilfellet i dag, men det er nå engang blitt slik at nå kan den ystes av enten det ene eller det andre.
Saint-Marcellin skal helst være på den ungdommelige siden
Som myke oster flest så får den ikke spesielt lang modning, en tre ukers tid. Etter min mening holder det. Har smakt eksemplar som var godt modnet, vel modne, når sant skal sies. Når osten på sett og vis er i ferd med å gå i oppløsning, da bør du være forberedt på at det river litt i ganen. Men i mer normalmodnet stand er dette en flott, mild, litt syrlig og saftig ost. Kan være både upasteurisert og pasteurisert denne her. Kan komme fra gårdsysteri, håndverksmeieri eller være industrielt tilvirket. Da er det gjerne sistnevnte som er pasteurisert.
Det er ikke noen volumiøs ost, rundt 80 gram. Antakeligvis avhengig av produsent, så kommer den ofte i en liten sponboks, gjerne formet som en liten blomst, eller, noe sjeldnere, i en terrakottaskål. Sistnevnte er veldig fin å ha fingersalt i. Sikkert annet også, men det er nå det den brukes til hos oss.
Veldig tilgjengelig i Norge
Vanlig tilgjengelig ost i norske ostespesialer, men jeg har et slags inntrykk av at den er lite påaktet. Synd, for det er en god ost; pass bare på at den ikke er overmoden.
Å drikke til
Hvitt fra Rhône-dalen eller en god (Puligny-)Montrachet. Hvis du er mer «on a shoestring» enn det de forannevnte kan by på, så passer både en rød og hvit Beaujolais godt til Saint-Marcellin.