Tenkte jeg måtte prøve det ut etter å ha hatt det i skapet siden oktober da vi kom tilbake fra ferie i Israel. Kanskje litt håpløst å skrive om noe som ganske garantert ikke er å finne i butikken. Men det får så være, gi litt folkeopplysning da om det finnes ting der ute i verden.
Daddelhonning er det som det i Bibelen henvises til når de snakker om melk og honning. Altså ikke bihonning, men pressede dadler.
Silan heter det på hebraisk. Så går det jo an å tenke at det er gode grunner til at det er slik, kanskje ikke så mye lyng og blomstrende greier i ørkenen. Daddelpalmer derimot.
Så presses dadlene til en søt klissete masse. Noe er naturell, noe tilsettes valnøtter, sesam osv. Den jeg har åpnet nå har malte valnøtter, fra California må vite. Det gjør at blir en litt tykkere masse som smaker noe à la Nugatti. Det er velnøttene som gir dette preget.
Jeg har lenge tenkt, i hvert fall siden jeg satte meg fore å lese Mosebøkene. Skal ikke si at det er der det står, men det var i den anlednig jeg kom over det. Hvor uttrykket melk og honning egentlig stammer fra og hva det betyr.
Mosesbøkene er en interessant studie i livets overganger, men blir ganske repeterende kjedelig etter hvert som den første action har lagt seg.
Nok om det, hypotesen min var at dette måtte da passe godt til ost. Da kjøpte jeg selvsagt med meg noen glass da jeg likevel og av helt andre grunner var i området.
Så er det jo en tid og et sted for alt, så jeg testet i går mot Kvit Undredal, Kraftkar og Knudenost. Alle norske, men det var mer tilfeldig.
Daddelhonning er skstremt søtt og krever at osten har en viss saltgehalt. Derfor er det nok mest passende til blåost. Så det var Kraftkar som greide seg best. Ikke at den er spesielt salt. Det har også noe med at tilbehøret ikke skal overdøve osten heller, og det kan fort skje.