Alltid geitost på bordet

Det er vel bare å sette fram en brunost det så er det løst. Ikke i denne familien, vi er ikke så himla fan av brunost så det kan det faktisk gå måneder mellom hver gang vi har. Men altså, nystekte vafler med smør, brunost, jordbærsyltetøy og rømme er,- godt. Med en kopp kaffe til. For min del i hvert fall.

Nå var det ikke det som var poenget og tanken i dag. Det er nemlig franskmennene som sier at det bør alltid stå geitost på bordet mellom påske og allehelgensdag. Allehelgensdag er første søndag i november. Da skulle vi nå være sånn litt over midten av sesongen. Så det er bare å stå på.

Det viser at geitost ikke er et helårsprodukt, i hvert fall ikke om det er et gårdsprodukt. Industrielle produsenter får vel til det på et vis. Det bringer meg dithen at det er noe eget med geitost eller chèvre. Og det er en grunn til at franskmenn mener det bør stå på bordet i det de definerer som sesongen. Det er jo også den lyse årstiden, selv om oktober begynner å bli ganske grimm her hjemme. November er enda verre. Men da er det slutt.

For vår egen Knudenost er det slutt før det. Rundt september sier geitene takk for seg og trenger en velfortjent hvil. Så skal den jo lagres litt så ut i oktober er nok osten å få. Geitene er kanskje mer opptatt med å være drektige og har nok med seg selv. Geiter er drektige i 5 måneder, 148 dager, og med kjeeing i

januar eller deromkring så stemmer det godt det, fra september til januar. Gi og ta en måneds tid.

Sesongen i år har vært fabelaktig. Kan sies mye om ny norsk ost, og det er mange gode, men i år har det nok vært Knudenostens år. Salgsrekord og ikke den avis eller blad med respekt for seg selv som ikke har hatt noe på trykk. Og på nær sagt alles lepper. Slikt lukter det sussess av. Det forplikter.