Lille Aske og andre oster fra Bos ysteri

Lille Aske er selve grunnsteinen i sortimentet av ferske og litt lagrede geitoster som kommer fra Bos ysteri på Jæren. Høg-Jæren for å være noe mer presis. Bo er dansken som på sett og vis har gjort nordmann av seg, med unntak av språket da. Det er pære dansk. Og det tror jeg det kommer til å forbli. Det er vel noe av sjarmen. Bos ysteri, hvor Lille Aske og de andre ostene ystes er ganske beskjedent og slik sett et bevis på at det ikke nødvendigvis trengs så mye albuerom for å tilvirke ost i verdensklasse. Den rå melken kommer i rør over gårdstunet fra de rundt 150 geitene til Astrid og Njål Sikveland på gården Aurenes. Bos ysteri bruker rett nok på ingen måte ikke all melken geitene melker, men det som trengs når det trengs.

Ikke bare Lille Aske

Det er Lille Aske som har fått mest oppmerksomhet, det skal sies. Den har vunnet det Norske Måltid og den fikk Super Gold under World Cheese Awards i London i fjor. Samme konkurranse som skal arrangeres i Bergen sent i høst og hvor Bos ysteri og Lille Aske stiller opp igjen. Men også med andre oster. Kjenner jeg Bo rett så kommer til det å bli et bra utvalg fra hans hånd, godt hjulpet av franske Patrick Anglade som en fin veileder for nyskapningene.

Har du lyst å lære mer om ost? I så fall les HER

I tillegg til Lille Aske så har Fjelltopp også vært med en stund. Ikke så mye i formen som minner om en fjelltopp, men det får så være. En fin ost det også, selv om den stiller litt i skyggen av Lille Aske. Så har Snøball kommet til, snodig nok både med og uten aske, vet ikke om det ligger et lite klimastikk der. Samt en pyramide. Det ender nok ikke der, vet det er nye former på vei, så det dukker sikkert opp flere nyvinninger. Om alle nødvendigvis kommer på markedet, eller om de kun blir konkurranseoster, gjenstår å se. Det avhenger nok litt av hvordan det går under World Cheese Awards. Kanskje er det konditoren i Bo som får slippe til med stadig nye kreasjoner. For kontinuitetens skyld bør det imidlertid være en basis som alle kjenner. For Bos ysteri er det Lille Aske og Fjelltopp.

Hvorfor har Bos ysteri lykkes så godt?

Det er noen grunner til det. Klart det har hjulpet å vinne noen konkurranser. Men de vinnes ikke uten at håndverket er godt. Godt håndverk blir dessuten best når råvarene er gode, og det skal sies; Astrid og Njål på Aurenes har levert elitemelk 25 år på rad. Slik sett har alt ligget til rette for at førsteklasses oster skulle komme fra det lille ysteriet på Høg-Jæren.
Det er imidlertid en faktor til; Bos utrettelig innsats for å fremme sin egen ost. I sosiale media og i det «virkelige» liv. Ustoppelig opptatt av å fremme sin sak. Det er klart dét bærer frukter, men altså; ikke uten at selve produktet, ostene, er godt.

Smaken

I bunn og grunn er smaken selve essensen. Du kan kjøpe én gang, men smaker det ikke bra så kjøper du ikke igjen. Da stopper det opp til slutt. Det er vel det som er med Bos oster; smaken, den rene smaken, balansen mellom syre og et snev av sødme. Jeg fascineres av oster som er litt rennende rett under skorpen. Akkurat det gjelder mest Fjelltopp. Lille Aske er noe tørrere; naturlig siden den har aske på skorpen. Aske trekker nemlig ut noe fuktighet fra selve osten.