Det ble to hektiske dager i Bra. Men før det, en lang og litt slitsom reise som endte godt selv om det var litt italiensk mangel på struktur underveis. Jeg fløy til Torino, og flyplassmessig er det ikke verdens navle. Jo det går en flybuss inn til byen, som til og med stoppet på den jernbanestasjonen jeg skulle ta toget fra, men litt krumelurer før vi kom så langt. Når jeg ikke kan italiensk og ingen italienere, tilsynelatende i hvert fall, snakker engelsk er det bare å folde hendene og håpe på det beste. Og det gikk greit.
Kom meg helt til Alba for så å komme anstigende på mitt Bed & Breakfast til deres store overraskelse. Men jeg hadde da en bekreftelse i lommen, så hvem som måtte flytte ut, vet jeg ikke. Jeg flyttet i hvert fall inn. Og alle var blide og greie, men engelsk forsto de ikke. Nå er ikke jeg slik at jeg forventer at alle andre snakker det språket jeg kan, men engelsk er liksom greit å kunne, også for italienere. Jeg ble vel underholdt med vin og små appetizers mens jeg ventet, så det var ingenting å si på det. Douce Maison kan anbefales om du vil bo enkelt, rent og sentralt i Alba. Samt bli vekket kl 7 av kirkeklokkene i kirken på andre siden av gaten.
Søndag i Bra
Vel, før vi kom så langt var det søndag morgen i Alba. Frokost ute og så av gårde til stasjonen for en 20 minutters reise til Bra. På stasjonen var det et par andre også, for å si det mildt, og jernbaneselskapet hadde valgt å stenge billettluken. Så det eneste alternativet var en kiosk med en saktearbeidende billettautomat, samt at noen der framme i køen tilsynelatende skulle langt (det virket sånn) og ville vite alle mulige og umulige alternativer for å komme hvorenn de skulle. Det begynte å bli uro i køen. Neida ingen opptøyer, bare hevede blikk. Enden på visa ble at det sto en italiensk dame foran meg som lurte på om jeg også skulle til Bra, og i så fall var det like greit å kjøre og jeg kunne få sitte på. Vi så gjorde og kom oss halvveis før vi ble stoppet og måtte parkere for å ta buss resten. Det gikk greit og jeg var fremme. Det sies at det var rundt 300 000 besøkende i løpet av de fire dagene Cheese 2017 varte. Jeg hadde inntrykk av at alle var der på søndag. Med min introverte og lett reserverte fremtoning var det lite å få gjort. Snek meg inn på et hjørne her og et hjørne der for å smake. Men det ble en hyggelig prat med deltakerne på den norske standen.
Bra er fint for inspirasjon
Det var ekstremt mye ost der. Naturlig nok er ikke alt like relevant, så det gjelder å prioritere. Hvis du har tenkt deg dit, så husk at dette er også en «salgsmesse», så veldig mange boder har mye mer fokus på å få solgt ost til forbrukere enn å snakke om ost med for eksempel meg. Det blir det ikke klingende mynt i kassen av. Der og da i hvert fall.
Da var det godt å trekke seg tilbake til pressesenteret og innkassere noen billetter til guidede smakinger. Det skal jeg komme tilbake til senere.
En lang dag med med mye gåing og det å bli kjent i byen. Med så mye folk tar det sin tid, du kommer deg ikke raskere fram enn det folkestimen bestemmer. En annen gang kan det være noen shortcuts.
Mandag var det tid til en prat
Heldigvis var trykket vesentlig redusert på mandag. Nå var det rett nok barneskolenes dag i Bra, men de var lette å manøvrere i mellom. Dette var dagen det var mulig å snakke med noen produsenter jeg gjerne ville snakke med, samt affinører og eksportører; kjente og ukjente. Noen oster jeg ikke hadde smakt før; bevares, 99 % av ostene på festivalen hadde jeg ikke smakt før. De fleste av dem var lokale italienske.
Det som var spesielt med Cheese 2017 i Bra i år, var fokuset på rå melk og oster av rå melk. Men blant de tusenvis av oster som var der, var det sikkert noen pasteuriserte også. Og norsk brunost, Brimost, fra Sogn var der, noe den er hvert år, uavhengig av tema. Og populær var den, brunosten, det hørte jeg de gangene jeg tuslet rundt i gaten der den norske standen lå.
PS. Tar du deg en tur på Matstreif her i Oslo i helgen, så kan du jo få noe av den samme følelsen.