Alpeoster

Jeg fortsetter min lille runde med alpeoster. Siden vi var på grensen mellom Sveits og Frankrike sist, dreier vi nå østover og utforsker grensen mellom Italia og Sveits.

Ikke så mye ost i denne delen av Sveits

I denne delen av de sveitsiske alpene er det ikke så mye ost, i hvert fall ikke som er særlig kjent. På den italienske siden derimot finnes det en del. Naturlig i så fall å starte i Aostadalen. Kjent for osten Fontina som danner basis for italiensk ostefondue. Men du trenger ikke kun bruke den i fondue. Den er utmerket spise som den er. Kan til og med bruke ostehøvel på den.

Geografisk så snakker vi da om Aosta, nordlige Lombardia og Trentino-Alto Adige når det gjelder de italienke alpene. Kjente områder alt i hop.

Branzi

Branzi er en ost son i hvert fall tidvis har vært tilgjengelig i Norge.

Branzi fra de italienske alpene.
Branzi fra de italienske alpene.
Fra Brembanadalen i Bergamoprovinsen opp mot sveitsergrensen. På sett og vis en tradisjonell fjellost. Fast og kompakt ostemasse med ovale hull. Varierer i fargen, mer mot den hvite siden om vinteren når kyrne fóres på høy, og gulere om sommeren når de spiser friskt og frodig fjellgress. En upasteurisert og kittmodnet kumelksost med minimumsmodning på 20 dager som til fjellost å være er særdeles kort tid.

Trentino – Alto Adige

Asagio er en fjellost fra det østøligste alpeområdet i Italia, altså Trentino – Alto Adige. En by oppi der har gitt osten navn. Så da er det enten der den først ble ystet eller der den ble solgt, gjerne på markedet. Ofte slik. Fast og typisk fjellost dette også. Den er kanskje mer enn fast, hard er vel et bedre begrep. Nesten som Parmigiano Reggiano, men bare nesten. Etter som den lagres utvikler den små krystaller som knaser så vakkert mellom tennene når du spiser den. Som fjelloster flest, dess lengre den er laget dess mer smaker den. En ost for godt brød dette.

Upasteuriserte kumelksoster

Alle disse tre er altså upasteuriserte kumelksoster. Asagio og Fontine har også DOP-beskyttelse. Har du ikke smakt dem er de verd å prøve. Nå er det flere oster i området, for all del, men de er nok best å søke ut på tur. Kan jo være spennende det også.

Geit

Inidlertid, en liten sjeldenhet til slutt. Scimudin av geitemelk. Den lages oftere av kumelk, faktisk relativt vanlig, men det er geitemelksvarianten som er mest interessant. Vet ikke om den er tilgjengelig i Norge. Trolig ikke. Den lages i Val Codere, en avsidesliggende dal litt nord for Como-sjøen. Hvitmugget geitost av det myke slaget, og får den lov å ligge litt blir den nesten rennende. Best om høsten rett før geitene tar formeringspause. Verd å vente!

Å drikke til

Med unntak av Fontina brukt som fondue vil rødvin gå godt til disse ostene. Gjerne Barbera, men også delikate Pinot Noir-viner. Ikke for heftige.

Vel bekomme.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.