Flyttefeiring

Siden en gulvsliper regjerer i hovedetasjen er vi henvist til underetasjen noen dager. Så vi hadde en veldig hyggelig feiring i kanskje litt kummerlige men på en måte veldig sjarmerende omgivelser. Det er noe med å flytte til nytt hus og leve og sove blant pappkartonger. Å flytte ut går ganske radig, å flytte inn er en mer omstendelig prosess.

Men familien feiret litt i går kveld etter at flyttefolket hadde dratt. Det var min handletur hos Gutta på Haugen lørdag som kom på bordet til stor begeistring fra hele familien. Flyttefolket skal få sitt litt senere.

Drikken var altså Champagne for de store og alkoholfri muserende pæresider for de små. Sistnevnte falt forøvrig ikke spesielt i smak.

Hva spiste vi? Serranoskinke, Salame Napolitana dulce, deilige store grønne oliven, samt følgende oster: Beaufort, Comté, Brie de Meaux, Blue Shropshire (blitt en favoritt i familien), Monte Enebro (en spansk myk geitemelksost jeg ikke har smakt før). Med unntak av Blue Shropshire, upasteuriserte alle sammen. Og så noen Speltkjeks fra Sætre.

Passet alt dette til Champagne? Selvsagt.

Prøv selv. Vel bekomme!

Annatto-farget ost – ganske kledelig i grunnen.

På lille julaften er vi normalt i bursdagsselskap. Hyggelig tradisjon det. God mat, ost inkludert og god drikke. Alltid. Der var bl.a. Stilton i år. Den hadde litt annen konsistens enn jeg hadde forventet, og så mye Stilton har jeg vel ikke spist i mitt liv, så jeg bommet, trodde det kunne vært en annen britisk blåost. Men Stilton var det. Så sier verten litt nonchalant, og til mitt forsvar, at «ja det er vel en flyplass-Stilton». Det var det sikkert. Han visste vel hvor han hadde kjøpt den. Trenger ikke være noe galt i det. Den var fra Cropwell Bishop. Det er slike detaljer jeg husker. Cropwell Bishop er en gårdsprodusent i Nottinghamshire. rett nok ikke med egne kyr nødvendigvis, de er ganske store så de kjøper mye melk fra nærliggende gårder. Men fremdeles familiedrevet.

Dagens ost er også derfra. Men Stilton-sesongen er over. For meg i hvert fall. Jeg tror på sesonger og alt til sin tid. Hyggelig slik.

Det betyr ikke at jeg ikke kan spise blåost resten av året. Det hadde seg nemlig slik at min svigerfar ønsket seg en blåost til bursdagen som er i morgen. Vi til Gutta på Haugen for å lete. Var innom Kraftkar fra Tingvollost, og det hadde vært et godt valg, men så oppdaget vi Shropshire Blue. Selvsagt dels på grunn av fargen som gjorde at den lyste opp i disken. Det er fargestoffet Annatto som gir den fine oransjaktige fargen.

For litt siden skrev jeg om Appleby’s Cheshire som blir produsert i Shropshire, så denne gangen er det Shropshire Blue som blir produsert i Nottinghamshire (og i Leicestershire). Det synes å ha foregått en slags parallellforskyvning. Stilton blir jo heller ikke produsert i Stilton, bare for å ha nevnt det.

En flott blåost som det ble litt kamp om her i familien. Mild men intens; kremete konsistens men ikke verre enn at den smuldrer litt når vi setter kniven i den.

Smaken starter ganske forsiktig for så å øke i intensitet i munnen og blir ganske kraftig etter hvert. Flott ost og ikke spesielt salt.

Å drikke til? Pudding wine som engelskmennene sier. Altså tradisjonell søt vin enten det er portvin eller Sauternes for eksempel. Jeg vil dog si at det ikke bør være for mye smak av tørkede rosiner i vinen, men det er min mening.

Vel bekomme.