Hva har jeg i glasset?

Nei, jeg har ikke slått over på vin. Derimot vil jeg anbefale siden HvaHarJegIGlasset fordi der står referatet fra den ostesmakingen jeg skulle vært med på, men som jeg altså måtte melde forfall til. Der kan du finne en mengde gode anbefalinger, og til dels veldig spesifikke, av vin til både hvitmuggost og Chèvre. Det er verd å ta med seg.

En ost som dessverre ikke var på markedet tidsnok til å rekke smakingen var Knudenosten. De første av året var nok ystet, men de skal nå ligge noen dager også for å modnes. Ryktet forteller imidlertid at nå begynner osten å komme i butikken. Og bra er det. Da er det bare å være på utkik. En ny vår; en ny sesong. Vi gleder oss.

Vajra Langhe Rosso og ost

En vin og noen oster, deriblant italienske, men flest norske. Og en engelsk. Så hvorfor akkurat den vinen? Godt spørsmål, det var det jeg hadde. Den er god, men forholdsvis lett og fruktig. Det passer godt til ost om det skal være rødt. Og det vil de fleste at det skal være? Av en eller annen grunn. Conventional wisdom kaller amerikanerene det. Slik har vi alltid gjort og slik skal vi pinadø gjøre det i fortsettelsen også.

Så for å ha sagt det, noe de fleste som leser denne bloggen allerede vet. Til ost passer det best med hvitvin, som en generell regel. Så dette avsnittet ble for de andre som av en eller annen grunn forvillet seg innom her.

Vajra Langhe Rosso 2010

Vinen

Så først, hvordan er vinen? Den er lett, har litt tanniner bak der og har en lett ettersmak av tjære. Bær på duft med et lite stikk som kiler i nesen.

Ostene

Den første osten ut var Brimi Sæters Blå september. Greide rødvinen å matche den? Har vel tidligere sagt at denne osten er litt uferdig, at de har litt mer å jobbe med for å finne identiteten. Passet den til rødvinen? Det er en del blåmuggoster som gjerne kan nytes med rødviner. Fourme d’Ambert for eksempel. Noen match in heaven var det vel ikke dette, men greit nok. Ingen katastofe med andre ord. Men jeg hadde valgt for eksempel nevnte Fourme d’Ambert i stedet dersom det kun er rødvin som skal drikkes til osten.

Berkswell, en fast engelsk sauemelksost, fungerete overraskende bra. Harmonisk. Burde gå veldig greit på ost og rødvinsparty!!

Nylagra Kvit Undredal fungerte mye bedre med burgundsk Chardonnay, Terroir Noble, 2010 fra Vincent Girardin. En flott hverdagsburgunder.

Jærost, mellomlagret, hvilket vil si ca fire måneder for den jeg har, passet flott til Vajras Langhe Rosso. Det gjorde den også til nevnte hvite burgunder. Så det stemmer godt overens med hva som kan drikkes til alpeoster. Jærosten er jo en Raclettetype.

Asiago; fastost fra Veneto og Trentino Alto Adige. Italia det for de ignorante. Det er vel ingen overraskelse at den fungerte godt til vinen. Den klarer imidlertid også godt en vesentlig kraftigere og mer konsentrert vin.

Robiola di Roccaverano

«Streifost» fra Avdem, en halvfast godt lagret ost. Det er slik sett en Fjelldronning som har små skjønnhetsfeil. Fungerte vel sånn passe. Burde nok hatt en modnere vin.

Robiola di Roccaverano. Italiensk geitost fra Piemonteområdet. Står fast ved at en tørr og fruktig hvit italiener er best her. Dette er en vanvittig god ost. Prøv den med frisk fiken og noen dråper god, og da mener jeg god, olivenolje.

Vel bekomme.

En Amerikaners syn på ost og vin

Satt og så på hjemmesiden til Jasper Hill Farm. I den forbindelse kom jeg også over denne artikelen i noe som heter Downtown Magazine NYC og er en amerikaners syn på ost og vin. Selv om amerikanere etter vårt syn ofte fremstår som lite raffinerte er det ikke slik at Californisk Cabernet Sauvignon «fits all».

Først av alt en betraktning om at hvitvin gjerne er en bedre match til ost enn rødvin. Det lyder kjent. Det krever gjerne mer fett i osten for å håndtere den tanninen som ofte er i rødvin. Derfor anbefales gjerne generelt lette og fruktige rødviner i stedet om du må ha rødvin. Da må imidlertid også amerikanerene til Europa for vin. Lett og fruktig rødvin er ikke noe som forbindes med USA i det hele tatt. De anbefaler også å unngå eik, noe som er en utfordring med amerikansk vin, både hvit og rød.

Vin og ost fra samme området slår sjelden feil. Det betyr ikke at for eksempel californisk ost og ditto vin passer som hånd i hanske. Ost er ofte veldig inspirert av europeisk ostetradisjon, noe vinene oftest ikke er. Noen unntak finnes.

Som eksempel nevnes chèvre og Sauvignon blanc. Men også Gorgonsola og Barolo. Sistnevnte kombinasjon må jeg innrømme at jeg ikke har smakt. Gorgonzola og Amarone har jeg imidlertid anbefalt.

Kropp kan være et godt utgangspunkt, både for osten og vinen, når de to skal settes sammen. Lette og ferske oster passer til lette og fruktige hvite viner. Kraftigere og lagrete oster krever viner med mer kropp, på den hvite siden så som lagrete burgundere men også tilsvarende røde. En vellagret litt skarp cheddar burde kunne matche godt en fyldig rødvin.

Smaks- og duftintensitet kan være en annen vei å gå. Downtown Magazine NYC anbefaler for eksempel jordlige røde til duft og smaksintense oster. På hvitvinssiden anbefales like for like som da for eksempel Gewurztraminer. Det kjenner vi fra Munster.

Smaksnøytrale oster så som Ricotta og Mozzarella, som vi vel ikke forbinder så mye med vin krever lette viner.

Salt og søtt er oppdaget på andre siden av Atlanteren også. Men om du foretrekker tørre viner til dine blåskimmelsoster så anbefales det californisk Merlot (det er ikke helt ute) eller Zinfandel og på den hvite siden Muscat. Ref. også Gorgonzola og Barolo som nevnt ovenfor.

Det var vel ikke så halvgærn’t dette er. Ikke spesielt mye annerledes enn den gamle verdens syn på saken, må det innrømmes. De kommer etter, i hvert fall noen.

Ostekurs eller ostesmaking?

Jeg må innrømme at jeg er over middels opptatt av ost. Har også respekt for at ikke nødvendigvis alle andre er det, selv om jeg tror verden hadde vært et bedre sted om det var slik! 🙂

Ostekurs eller ostesmaking? Jeg fundere på om det er noe å gjøre, men har liten formening om eventuell interesse og om folk er villig til å betale noe for det. Vinkurs og vinsmakinger, kanskje helst vinsmakinger kunne godt vært en heldagsgeskjeft. Jeg har inntrykk av at det er en smaking nær meg stort sett hver dag. Og jeg får slett ikke alle invitasjoner. Det lever jeg greit med.

Men ost? Er det noen som gidder å betale et par hundrelapper for en ostesmaking? Eller litt mer for et kurs. Kanskje enda mer for ost og vin. Bare det å sette sammen noen oster slik at de kompletterer heller enn konkurrerer. Hva slags vin til? Avlive litt av rødvinsmyten. Hvor kommer ost fra og hvorfor har vi ikke sauemelksost i Norge så mange sauer som vi har? Det er vel ikke bare Devold og alle strikkende bestemødre som skal nyte godt av det? Sauene altså. I tillegg til oss pinnekjøttetende Vestlendinger, da.

Slikt og hint kunne jeg tenke meg å formidle, men jeg vet ikke om det er noen å formidle det til! Har det for så vidt greit i hulen min også jeg. Jeg skriver gjerne, og merker at internett fungerer. Ting kommer ut og blir lest. Det er en sann tilfredsstillelse.

I mellomtiden kan vi nå se om «something will turn up» som Wilkins Micawber i David Copperfield alltid sier i sin ukuelige optimisme.

Osterester

Vi spiste osterester i dag. Noen oster skal ikke ligge for lenge. Jeg har den egenskapen, den har min sønn også, at jeg kan spise ost, og bare ost, når som helst. Min kone, for eksempel er ikke der, hun er litt mer «formell» av seg i så måte.

Så nå i kveld, som en slags kveldsmat spiste vi opp det som var igjen av Knudenost og St. Marcellin. Så sammenlignet vi litt, den ene ku og den andre geit, men de ser ellers, med en viss grad av raushet, ganske like ut. Så er de begge fantastisk gode, hver på sin måte. Nå er han sensorisk mye mer «fintfølende» enn meg. Det å ha så ekstremt god smaks- og luktesans er ikke alltid en fordel. Det kan bli for voldsomt. Som lukten av St. Marcellin som jeg synes er behagelig pikant, men han synes er alt for stram. Men ikke smaken, så da gjelder det å holde for nesen og nyte smaken nærmest på utpust.

Den andre store gleden i kveld var at min datter, som nok kan settes i bås som «picky», lette fram et stykke Gruyère, ba om skarp kniv og skjærte selv gode stykker som hun spiste med stort velbehag. Hun er en forsiktig sjel uti matveien, så dette gledet far umåtelig. For Gruyère har smak. Det er det fine med god ost, den har smak. På sett og vis er det dette det handler om.

Fra mitt ståsted i hvert fall. Jeg digger smaker. Gode smaker, hva nå det enn er. Det kan være veldig forskjellig. Smakfulle øyeblikk, det er flott det. Kombinasjoner, derfor er jeg opptatt av hvilken ost og hvilken vin, og selv om du bestemmer over din ost og din vin så er det kombinasjoner som er vesentlig mer vellykket enn andre.

I stedet for at ost er ost og vin er vin; «og det er vel ikke så nøye hva vi drikker til hva», så synes jeg at gode smaker og gode kombinasjoner der smaken løftes til en høyere enhet er verd å søke etter.