La Pelta – lidenskapelig chèvre

Jeg blir selvsagt litt smigret når jeg får beskjed om at «nå har vi fått inn en ny ost». La Pelta er navnet og er en chèvre fra det sydlige Frankrike, Midi-Pyrénées. Slett ikke så langt fra byen Rocamadour, faktisk. Dette er jo et rikt område på så mange måter; god mat, flere gode oster, mange kanskje ikke så kjente viner og midt i pilgrimsleden i retning Santiago di Compostela og ellers godt forsynt med historie.

LA Pelta
La Pelta – chèvre fra Midi-Pyrénées

Navnet og Formen

La Pelta er et underlig navn, og formen om mulig enda mer underlig. Men det er en forklaring til det meste, også denne osten. Både navn og form har den vistnok fra den greske antikken. Utgangspunktet for formen er et skjold fra den greske antikken. πέλτη. Så der har du navnet også. Det betyr rett og slett et lite og lett skjold. Så da så. Av dette kan man muligens slutte at de som tilvirker denne osten er av det filosofiske slaget. Ikke noe galt i det. Tvert om.

Fromagerie Le Bois d’Amalthée

Det lille gårdsmeieriet som tilvirker osten heter altså Fromagerie Le Bois d’Amalthée og ligger i Cazillac. Ikke spesielt gammelt dette ysteriet. De, de var tre: Franck, Sandrine og Thierry, startet det hele i 1996. Den beslutningen ble tatt nettopp i Cazillac, en by nord for Lot, i krysningen mellom tre regioner; Quercy, Auvergne og Périgord. Der ble de enige om å forenes gjennon det å drive gård og yste ost under mottoet: Lidenskap, essensialitet og ekthet. Og det gjennomsyrer dette lille ysteriet i alt de gjør.

Osten La Pelta

Og dette forbundet er det blitt både geitehold og ost av. Ikke bare denne osten, men flere, inkludert Rocamadour. Men sistnevnte ystes av flere gårder i området, La Pelta bare på denne gården.
Førsteinntrykket er at osten har det som en av disse hundene med alt for mye hud. Det var litt for mye skorpe som fløt litt ut over alle steder. Inn under var osten myk og til dels flytende. En herlig kontrast til de chèvre jeg har spist i det siste, som har vært til dels veldig faste.
La Pelta modnes i syv dager, så slik sett er den ganske fersk. Duft av sopp og skogsbunn. Kanskje ikke så rart med den skorpen. Får du litt mer ost og mindre skorpe så endrer smaken seg og en lett syrlig melkesmak kommer frem med et islett av nøtter. Faktisk en ganske så behagelig ost.
Så er det litt naturstridig at denne osten finnes i Norge, for mesteparten av det de yster selges på markeder i det sydlige Frankrike.

Å drikke til

Hvis du er i området, så er det naurlig å drikke en lokal hvitvin til. Kanskje ikke like lett tilgjengelig her til lands, så da ville jeg ha prøvt en Entre-deux-Mers.