Blåkoll – en blå luring fra Grindal ysteri

Blåkoll fra Grindal ysteri

Blåkoll heter den og er bokstavelig talt blitt støtt ut i kulden. Nåja, det krever selvfølgelig en liten forklaring og den skal vi selvsagt komme inn på. Men først av alt så er Blåkoll enda en flott blåmuggost fra Grindal ysteri. Jeg har en god stund holdt Råblå som min norske favoritt among the blues, men denne tok familien Aursnes med storm. Vi tok den inn i varmen om du vil.

Les mer

Råblå

Det ligger i navnet, vi snakker blått og vi snakker rått. Råblå er en upasteurisert blåmuggost med andre ord, fra Grindal Ysteri i Rennebu. Sør-Trøndelag. I tillegg går det sikkert an å tolke inn i det råe at osten er økologisk. Dette er en ganske ny ost, men har rukket å markere seg, blant annet med sølvmedalje under NM for lokalforedla mjølk. Nå skal det sies at der var jeg selv dommer, men visste selvsagt ikke hvilke oster vi bedømte.

Grindal ysteri

Grindal ysteri er et ungt ysteri og er således mer eller mindre ennå i etableringsfasen. Derfor kan også ostene være vanskelige å få tak i, her på Østlandet i hvert fall. Det skal imidlertid ikke hindre deg, den kan sendes i posten, og denne gangen gikk det på ett døgn.

Råblå - Grindal ysteri
Råblå – Grindal ysteri

Begynnelsen

Litt tilbake til historien. Denne osten ble, som så ofte er tilfellet, til etter inspirasjon fra en fransk ost: Bleu de Laqueuille. Den må jeg innrømme at jeg ikke hadde hørt om. Og jeg ble ikke spesielt betrygget etter mitt første søk etter osten i boken Franske oster. Pasteurisert industriost, sto det der. Da må jeg innrømme jeg funderte litt over hva slags inspirasjon et gardsysteri kunne finne i den osten. Noen søk i det verdensvide internettet i ettertid har opplyst meg om at Bleu de Laqueuille også kan være en upasteurisert gardsost. Fra Auvergne, av melk fra Salers-kyr og ystet bare om sommeren og høsten. Vel dette siste er det litt varierende informasjon om og da antar jeg den pasteuriserte industrivarianten produseres hele året, mens den upasteuriserte gardsvarianten tilvirkes sommer og høst. Hypotese.

Smaken

Om de har lykkes i forhold til modellen, vet jeg naturlig nok ikke før jeg har smakt begge. Det er jeg imidlertid ikke spesielt opptatt av. Begge står vel på egne ben uansett. Kraftig smak, lett søtlig melk. Noen bittertoner som lurer i bakgrunnen. Tydelig salt. Kremete i munnen. Flott integrert mugg og blekgul i fargen. Ikke noe markant skorpe, så lite å skjære bort. Bleu de Laqueuille omtales som pâte persillée, og det gjelder for Råblå også.

Selv om smaken er kraftig, fyller hele munnhulen og vel så det, og kanskje litt for kraftig etter min smak, så har den altså noe som bare gjør at jeg må bortpå og smake litt til. Den sitter lenge i munnen, så denne osten må du uansett ta til slutt, hvis du har flere. Dette er nok en ost for de mer avanserte ostespisere!

Å drikke til

Saltet trenger sødme og kraften trenger noe å runde den av med. Fettet trenger litt syre. Nesten så jeg heller mot søte tyske viner med god syre.