Romarin – Chèvre fra litt vest i Occitanie

Det var i grunnen en helt annen ost jeg var på jakt etter, fra Korsika. Men jeg fikk anbefalt  denne hos Ma Poule, i samme genre, men av geitemelk og fra litt vest i Occitanie. Romarin er navnet, og som du sikkert vet, betyr det rosmarin på fransk. Så dette er en ost som har litt urter på skorpen, og som derfor setter et visst smakspreg på osten. De som kjenner meg vet at jeg ikke er overvettes glad i smaksatte oster, men jeg er rede til å gjøre et unntak her. Nå finnes det også en ost ved samme navn fra Provence-traktene. Den er til forveksling lik, tradisjonelt skrukkete som vår ost, med litt rosmarin spredt utover. Denne har jeg ikke smakt, men vet at den eksisterer der ute.

Romarin – Chèvre fra litt vest i Occitanie.

Les mer

Cabri Ariégeois – nytelse på en skje

Dersom dere ikke er alt for mange til bords i morgen og du må ha blåmuggost og portvin eller hva du måtte drikke til the blues, så vil jeg anbefale noe helt annet. Rett og slett. Cabri Ariégeois. Aldri hørt om den? Nei, nei. Det er mange oster der ute så det er vel få om noen forunt å ha kontroll med alle.

Pyrinéene

En ost som godt, utenpå, kan tas som en Mont d’Or.

Cabri-Ariégeois
Cabri-Ariégeois
Men det er en vesentlig forskjell i tillegg til at Cabri Ariégeois kommer fra Pyrinéene. Den er laget av geitemelk. Den er upasteurisert. Det er for så vidt Mont d’Or også så lenge det er snakk om den franske varianten. Den sveitsiske er termisert, det noen vil si er pasteurisert light. Bare for å ha gjort det helt klart med navn og hvilken ost som kommer fra hvor: Vacherin du Haut-Doubs kommer fra Franrike og Vacherin Mont d’Or kommer fra Sveits, på hver sin side av grensen. Juraområdet. Vacherin kommer ellers av det franske ordet vache som betyr ku. Mens da Cabri Ariégeois kommer fra Pyrinéene. Da skulle det være i orden.

Nok om det, nå handler det om geitemelksvarianten fra de sydfranske fjell. Med skorpen på så er den veldig lik Mont d’Or, når du tar av skorpen på toppen så er den lysere, noe som er naturlig siden den altså er laget av geitemelk. Grunnen til denne fargeforskjellen har med beta-karoten å gjøre, noe du kan lese mer om her.

Ost som varmes i ovnen

Skal ikke si at det ikke går an å spise den som den er, men noe som er en skikkelig «treat» er å varme den opp i stekeovnen. Fjern lokket, ta av plasten, ta for all del av plasten, sett resten midt i ovnen på 180 grader i 25 minutter. I mellomtiden kan du skjære noen skiver godt brød, lete fram en skje til hver rundt bordet og finne fram en god hvitvin fra Languedoc-Roussillon.

Jeg serverte dette i går, noe som gjorde stor lykke. Hadde på ingen måte vin fra området så det ble en enkel tysk Riesling fra Leitz som fungerte meget bra. De andre drakk te. Godt det også.

Var litt spent på hvordan den ville smake fordi det faktisk var 14 dager siden jeg kjøpte den, før det er den lagret en måneds tid i Frankrike samt at den har reist et stykke vei. Var litt stram på duft nemlig og den har gitt små doser med dunst i kjøkkenet hver dag vi åpnet kjøleskapsdøren.

Det var ingen grunn til bekymring. Fantastisk fin, om enn markert, geitesmak, men ikke utpreget fjøs. Og alt forsvant.

Spist opp!!
Spist opp!!
Så har du en ostespesial i nærheten så ta en tur innom i morgen. Skal ikke garantere at du får tak i den, men det er verd forsøket. Og får du ikke tak i den så finnes Mont d’Or, den er på sitt beste nå og er på ingen måte en dårlig erstatning. Slett ikke. Tilberedes på samme måten, men drikk en hvit Jura til. Det er vel de færreste som har i hus, når jeg tenker meg om, så da tar du noe annet. Mest nærliggende er hvit burgunder. Eller moden champagne, det er tross alt den dagen det er, og bedre her enn ute i kalten ved midnatt.

For begge gjelder at dersom du velger å servere denne osten, så er det denne osten du serverer. Lag en ramme rundt det. Passer liksom ikke å servere et par andre oster i tillegg. Etter min mening i hvert fall. Må du imidlertid ha blåmugg og portvin i morgen så er dette en fantastisk måte å starte det nye året på. Og uansett, dette gir gjestene dine en osteopplevelse de ganske trolig aldri har hatt før.

Vel bekomme.

Endelig fredag

Endelig skulle jeg komme dithen at jeg kan få testet klosterost og klosterøl sammen. Det har jeg tenkt å gjøre i dag. Kom over en ikke spesielt spenstig Port Salut, men den er i hvert fall halvmyk, faktisk ganske myk bare den får oppholde seg i romtempetatur en stund, og fransk. Den minner litt om smelteost både i smak og konsistens. Det må jeg jo innrømme at jeg ikke anser å være et kompliment. Men det var det jeg fikk tak i. Produsert av Bel, de med Babybel og slikt. Pasteurisert er den, men altså overraskende myk i forhold til den norske varianten for eksempel.

Historien har vi vært innom før, også at det er en veldig mild ost, og det er den så det holder, mitt anskaffede eksemplar av arten intet unntak. Så får vi se senere hvordan den greier seg opp mot ølet, det skal bli spennende.

Jeg kunne ikke ta helgen med bare en forholdsvis kommers Port Salut. Siden min kone ikke var helt klar til å bli hentet så stakk jeg likegodt innom Gutta på Haugen for å se først og fremst om de hadde Munkeby – en annen klosterost. Vel, en virkelig klosterost. Min Port Salut har ikke vært i nærheten av et kloster engang, så der er det bare navnet og historien igjen. Men Munkeby er, og den gleder jeg meg til å spise med litt godt klosterøl.

Da jeg først var der holder det ikke med bare et stykke Munkeby. Det kunne det for så vidt godt ha gjort, det er ingen grunn til å nedgradere Munkeby, men jeg ble også fristet med et stykke pyrineisk geitost, Bethmale. Fra Ariège i Midi-Pyrenees for å være mer eksakt. Kommer også i en kumelksvariant, men denne var altså fra geit.

Så hadde jeg lest om denne norsk-italienske salamien da. Salametto Norvegiese. Slikt er jeg svak for. Både jeg og min åtte-årige datter er skjønt enige om at dette var fantastisk spise. Kommer tilbake til den, hvis det er mer igjen.

Så dette var dagens handel, men først litt fredags-shushi.

Vel bekomme.

Chabichou du Poitou

Altså, dette er Maurerenes fortjeneste. Det var de som lærte Gallerne å lage hvit geitost. Chabichou er til og med avledet av det arabiske ordet chebi som betyr ung geit. En beskyttet og upasteurisert ost som lages i et forholdsvis vidt område rundt byen Poitiers. Den ligger litt sør for Loire, ca. midt mellom Tours of La Rochelle ved elven Clain.

Osten kan du se på bildet i headeren til denne bloggen, helt til høyre. Den ser ut som en avkuttet kjegle og er en liten ost, veier omtrent 150 gram. Skorpen varierer på farge alt etter hvor lenge osten har vært lagret; fra gulhvit til mer rødlig mugg. Den er fast i konsistensen og fantastisk snøhvit i fargen. Dufter fint av geit, mens smaken er veldig mild, kremet og tilkjennegir et snev av nøtter. Blir tørrere etter som den modnes, og får da også mer markant geitesmak.

Chabichou du Poitou og Puilly Fumé (Foto: Gunnar Bløndal)
En sommerost på terrassen med et glass Sauvignon blanc dette. Så hvorfor skrive om den nå? Vel, jeg tenkte det kunne være flott å få et snev av sommer inn i denne mørke og grå novembersøndagen, i hvert fall her jeg sitter. Men siden det er november så kan det hende du heller kan prøve en rødvin fra Loire, gjerne som er laget på Gamay-druen. I Touraine finner du f.eks. nettopp det.

Velbekomme.

Som perler på en snor – Rocamadour!

Det finnes store perler og det finnes små perler. Både osteperler og andre. I dag vil jeg nevne en liten osteperle. At den er en liten perle betyr ikke annet enn at denne osten veier bare 35 gram. En munnfull med andre ord.

Noe av det fantastiske med ost, bortsett fra alle nydelige smaker er at den kommer i alle mulige slags former og størrelser.

Smaken

Apropos smaker. Det er med ost som med vin, samme drue fra forskjellige områder har forskjellige karakteristika. Slik er det med ost også. Det er opplagt for de fleste at ost av kumelk, geitemelk og sauemelk smaker forskjellig. Så vil det være variasjoner avhengig av rase, dernest omgivelsene og beiteforholdene, hva de beiter på, om det er fjellbeite eller lavlandsbeite, innland eller kystnært. Alt dette, og sikkert mer til påvirker melken som påvirker osten. I tillegg har vi selve ystingen, pasteurisering eller ikke, og ikke å forglemme modning.

Alt dette gjør ost så spennende.

Geografien

Denne lille perlen som er en spennende ost kommer fra departementet Lot i det sørvestlige Frankrike, også kalt Midi-Pyrénées. Av upasteurisert geitemelk. Fantastisk rund og fin med tydelig geitepreg. Og med alder blir den faktisk litt hard og veldig spiss, ordentlig så det svir i munnen. Det har jeg opplevd. Så da har den nok ligget for lenge. Før det, myk og kremet, renner gjerne av gårde selv i kjøleskapet. Perfekt som en liten apetittvekker. Litt gulhvit muggete på utsiden, men bare spis.

Tilgjengelighet

Den er å få i Norge, i hvert fall på min ostebutikk, Fromagerie, og jeg vil tro andre steder også.
Rocamadour heter den. 35 grams stor medaljong. En munnfull, ferdig med det. Rocamadour krever en til hver.

Å drikke til

Dette er Sauvignon blanc ost. Sancerre eller Puilly Fumé er gode og smakfulle eksempler.