Stillsitzer Steinsalz – sveitsisk Tilsiter

Stillsitzer Steinsalz – sveitsisk Tilsiter

Det er nesten noe «Ibsens ripsbærbusker» over Stillsitzer Steinsalz, det gjelder å unngå at tungen slår krøll. Men når du har kontroll på det, så har du foran deg en ost du enten liker eller ikke liker. Det er sjelden noe midt i mellom.

Tilsiter har en historie

Tilsiter har vandret og vært både her og der før den er blitt Stillsitzer Steinsalz. Den vandringen startet i Holland, eller Nederland om du vil. Eller Belgia. På grensen der. Der utvandret de til Øst-Preussen. Nettopp til byen Tilsit, i dag kjent som Sovetsk i Kaliningrad, altså denne russiske enklaven mellom Litauen og Polen. Byen het for øvrig Tilsit frem til 1946. Den gang da, kjent for sin ost, i dag ikke. Men navnet lever, ostetypen også, selv om Tilsiter ikke er et ens begrep.

Stillsitzer Steinsalz er et merke

Det er altså ikke en type ost. Men den er i typisk sveitsisk tilsiterstil. Tilsiter var i utgangspunktet en ost à la både Limburger og belgiske Herve. Typiske rødkittoster, «stinkers». Og har delvis overlevd som det. Det var folk fra to land som kom til Tilsit; hollendere og sveitsere. Sveitserne reiste etter hvert hjem, tok med oppskriften og startet ysting hjemme. Men som det ofte blir; de tilpasset osten den lokale tradisjonen. Så sveitsisk Tilsiter er en alpeost. Halvfast. Fin til å skjære med ostehøvel og nydelig god på brødskiven.

Akkurat Stillsitzer Steinsalz er ystet på et håndverksysteri i Gähwiler, Toggenburg. Melken leveres av de lokale bøndene to ganger om dagen, og Stephan Bühler sørger for at det blir flotte oster av det. Det som gjør denne osten litt spesiell, og som også navne delvis tilkjennegir, er at de bruker et bergsalt uten jod. Det gir en spesiell kryddersmak i tillegg til den kraftige smaken som kjennetegner Tilsiter.

Tilgjengelig i Norge?

Nei, den er ikke det, så vidt jeg vet. Må innrømme at når jeg starter min ostebutikk, så er det en del sinnsykt gode oster jeg skal ha, som ingen andre bryr seg om å ta inn. Stillsitzer Steinsalz er bare en av dem. Om jeg så skal farte Europa rundt for å handle. Det gir mer mangfold, så det er flott.

Valentindagen – to oster og..

To i en – the Beauty and the Beast – Langres

Valentindagen trenger bare to oster. Og et glass champagne, eller en flaske; dere skal nå være to da :-). Det er mange som som synes at Valentindagen er noe tull, men så er det en del av oss som liker den også. De som synes at den er tullete, akkurat slik som Halloween, er de samme som synes vi burde gå julebukk. Noe vi ikke gjør. Kun Prøysen som gjorde det.

Les mer

Comté Extra fra Fort St. Antoine i Haut-Doubs

Comté
Fort St. Antoine Foto: Ordifana75

Frankrikes mest spiste ost. Det er verken Brie eller Camembert, selv om de begge nok er mye bedre kjent verden over. Nei, det er Comté. Fra Franche-Comté i det østlige Frankrike. Kjerneområdet er Jura og Haut-Doubs og Fort St. Antoine ligger i Haut-Doubs. I utgangspunktet så var navnet på Comté faktisk Gruyère de Comté. Det var i de tider områder var områder og landegrenser ikke var så godt merket. Så kom politikerne og da ble det selvsagt basketak, rett nok uten at det ble krig av det. Så i dag heter den den sveitsiske osten Gruyère Switzerland og den franske Comté. Forhåpentligvis er alle fornøyd med det.

Les mer

Torta di Peghera

Det er ikke så ofte jeg spiser italienske oster, opplever at de ofte er pasteurisert og da faller de litt utenfor. Nå finnes det absolutt unntak, så det er ikke det. Har vel fokus mer på Frankrike, Storbritannia og Norge. Nå hadde jeg en fantastisk opplevelse med Robiola di Capra i romjulen, så de får det nå til italienerne også. Dagens ost er slik sett en gammel kjenning, Torta di Peghera, en særing av kumelk, selv om det finnes mer ekstreme varianter av arten ostesæringer.

torta di peghera
Torta di Peghera

Les mer