Stillsitzer Steinsalz – sveitsisk Tilsiter

Stillsitzer Steinsalz – sveitsisk Tilsiter

Det er nesten noe «Ibsens ripsbærbusker» over Stillsitzer Steinsalz, det gjelder å unngå at tungen slår krøll. Men når du har kontroll på det, så har du foran deg en ost du enten liker eller ikke liker. Det er sjelden noe midt i mellom.

Tilsiter har en historie

Tilsiter har vandret og vært både her og der før den er blitt Stillsitzer Steinsalz. Den vandringen startet i Holland, eller Nederland om du vil. Eller Belgia. På grensen der. Der utvandret de til Øst-Preussen. Nettopp til byen Tilsit, i dag kjent som Sovetsk i Kaliningrad, altså denne russiske enklaven mellom Litauen og Polen. Byen het for øvrig Tilsit frem til 1946. Den gang da, kjent for sin ost, i dag ikke. Men navnet lever, ostetypen også, selv om Tilsiter ikke er et ens begrep.

Stillsitzer Steinsalz er et merke

Det er altså ikke en type ost. Men den er i typisk sveitsisk tilsiterstil. Tilsiter var i utgangspunktet en ost à la både Limburger og belgiske Herve. Typiske rødkittoster, «stinkers». Og har delvis overlevd som det. Det var folk fra to land som kom til Tilsit; hollendere og sveitsere. Sveitserne reiste etter hvert hjem, tok med oppskriften og startet ysting hjemme. Men som det ofte blir; de tilpasset osten den lokale tradisjonen. Så sveitsisk Tilsiter er en alpeost. Halvfast. Fin til å skjære med ostehøvel og nydelig god på brødskiven.

Akkurat Stillsitzer Steinsalz er ystet på et håndverksysteri i Gähwiler, Toggenburg. Melken leveres av de lokale bøndene to ganger om dagen, og Stephan Bühler sørger for at det blir flotte oster av det. Det som gjør denne osten litt spesiell, og som også navne delvis tilkjennegir, er at de bruker et bergsalt uten jod. Det gir en spesiell kryddersmak i tillegg til den kraftige smaken som kjennetegner Tilsiter.

Tilgjengelig i Norge?

Nei, den er ikke det, så vidt jeg vet. Må innrømme at når jeg starter min ostebutikk, så er det en del sinnsykt gode oster jeg skal ha, som ingen andre bryr seg om å ta inn. Stillsitzer Steinsalz er bare en av dem. Om jeg så skal farte Europa rundt for å handle. Det gir mer mangfold, så det er flott.

Olestølen mikroysteri – smått og godt

Det var en høyst upersonlig invitasjon, men jeg responderte ganske spontant da Olestølen mikroysteri spurte på Facebook om det var noen som hadde lyst å komme til seters for å yste. Det hadde jeg nemlig. Ikke så ofte jeg får muligheten til å yste, prøver å være freidig nok til å invitere meg selv, og lykkes av og til med det. Har ystet noen ganger, så jeg begynner å få inn rutinene og føler ikke at jeg bare står i veien. Dette med rutiner er for øvrig ganske forskjellig fra ysteri til ysteri, så det gjelder ha litt intuisjon på hva som kommer til å skje. Men, jeg fikk altså hyggelig tilbakemelding om at jeg var hjertelig velkommen til fjells. Tre og en halv time fra Oslo. Melking fra kl 6.30, og deretter umiddelbart ysting, så jeg takket ja til å komme kvelden før.

olestølen mikroysteri
Kathrin Aslaksby – budeie på Olestølen.

Les mer

Gratulerer med dagen, Frankrike

Siden det er 14. juli i dag tenkte jeg at det kunne være på sin plass og gå litt tilbake til utgangspunktet. For mitt utgangspunkt var definitivt Frankrike, ostelandet frem for noen. Nå er det ikke slik at et ikke tilvirkes god ost andre steder eller at andre land ikke har noen lang ystetradisjon, for det er det flere som har. Og stemmer historien, så startet det hele i Mesopotamia et sted. Men Frankrike har et eget forhold til sine oster og hvor de kommer fra, en stolthet litt utenom det vanlige og ikke minst lang ostetradisjon. En tradisjon som nesten daglig blir utfordret, men dessverre ikke på en positiv måte.

Frankrike
Valençay, Tomme de Savoie og et glass Champagne i anledning dagen.

Les mer

Raschera d’Alpeggio – ost fra Piemonte

Hun dro fram en Raschera d’Alpeggio og lurte på om jeg hadde smakt den. Det var hos Gutta på Haugen det, rett før påske. Og det hadde jeg ikke. Vært litt dårlig med italienske oster siden Joachim forlot dem til fordel for andre ymse eventyr. Men det kan ta seg opp igjen. Hadde en fantastisk Fontina litt tidligere i vinter, og nå denne Rascheraosten som jeg ikke engang hadde hørt om. Italiensk altså. Litt unnskyldende det. Raschera kan være bare det, men min er, eller rettere sagt var, en Raschera d’Alpeggio. Fjellost kontra dalost, sommerost kontra resten av året ost. Det er forskjell på det. Luften, fôret, friheten, utsikten, små ysteri, ikke noe stress, i det hele tatt. Står det alpeggio på osten, så er det bare å slå til.

Raschera d'Alpeggio
Raschera d’Alpeggio fra Cueno-provinsen i Piemonte

Les mer

Søster Noella – Abbey of Regina Laudis

I Bethlehem, Connecticut ligger Benediktinernonneklosteret Abbey of Regina Laudis. Vakkert med store landbruksområder. Selvsagt var det ost som bragte meg dit, eller rettere sagt oss. En ost og et ysteri som hittil hadde gått under radaren. Nå er ikke det så rart, det er et ysteri i Connecticut, som på ingen måte er en typisk ostestat, slik som for eksempel Wisconsin og Vermont. Regina Laudis yster i tillegg kun seks oster per uke av melk fra fire kyr som håndmelkes. Osten er dessuten knapt til salgs. Det er imidlertid en grunn til at det dukket opp; Søster Noella. Hun er en autoritet når det gjelder ost og mikroorganismer. Men alså; hadde jeg vært med i de indre ystekretser så hadde jeg nok visst om henne. Men aldri for sent å bli kjent med folk og vi hadde en trivelig liten time sammen med henne, selv om hun i utgangspunktet ikke hadde tid og i hvert fall ikke mer en maks en halv time. Vi kom nemlig veldig uanmeldt.

Soster Noella
Søster Noella hos Abbey of Regina Laudis, Connecticut

Les mer