I september annet hvert år avholdes det som må være verdens største «ostemesse»; Cheese, i regi av Slow Food. Stedet er Bra, Piemonte, Italia, hvor Slow Food har sitt hovedkontor. En times tid med toget fra Torino, et kvarter fra Alba. Hele byen oser av ost disse dagene, her er produsenter, grossister, myndigheter, innkjøpere, agenter, eksportører og importører fra hele verden, men nesten ingen nordmenn. Rett skal være rett, jeg var der i år som del av en gruppe i regi av Kompetansenavet Vest. Eneste nordiske utstiller så vidt jeg kunne se var svenske Almnäs bruk som var der fordi det er viktig å vise seg fram.
Ikke interessant for norske ysterier?
Det er så mange som tar store ord i sin munn om den norske osterevolusjonen de siste årene. «Store ord og fleskefett sitter ikke fast i halsen», sies det. Det er en mager trøst, vi må følge opp med handling og presentere norsk ost der kundene er. Ellers kommer vi til å forbli verdens best bevarte ostehemmelighet. Skal vi bli lagt merke til må vi ut. Det er det fiskerien har gjort i mange mange år. For ostefolket er Cheese det naturlige stedet å være hvis vi ønsker oppmerksomhet. Det er det naturlige stedet å være for å møte importører og agenter. Vi trenger ikke være så store for å vekke interesse, men vi må ha gode, interessante produkter. Råvarene og beiteforholdene er gode her i landet, så spørs det om håndverket og egenarten er god nok. Det får vi testet ved å presentere oss der ute.
Hva med Grüne Woche?
Ja hva med den? Der har jeg aldri vært, men mange ystere har vært der. Jeg er litt usikker på målsettingen. Er det å vise frem norsk kultur for tyskere som ønsker å komme hit på ferie? Da er det jo en enorm satsing hvert år, rundt 50 millioner kroner med stort og smått har jeg hørt. Får norske ysterier noe tilbake for det? Det virker ikke som det er en eksportmesse, men det er vel det som burde være målet?
Etter det jeg forstår har vi om kort tid rundt 100 millioner liter melk vi ikke helt vet hva vi skal gjøre med. Det er 10 000 tonn ost, nesten like mye som vi importerer hvert år. Skal vi nyttigjøre denne melken til ost, må vi ut i verden med de ferdige produktene. Nei det nytter ikke å forby import. Utenlandsk ost har et stort marked her i landet, det er bare å innse. Vi må ut og noen må ta tak i det. Det er jeg litt usikker på om noen gjør sånn uten videre. Kompetansenavet Vest bidrar gjerne, det vet jeg. Vestlandet er nemlig orientert mot verden. Vi må gjerne delta på Grüne Woche, men hvis det hindrer øvrig satsning for å få norske oster ut i verden er det synd.
Cheese 2021
Kanskje skal vi begynne å tenke på Cheese 2021? Det er om to år, så det er en passe tidshorisont for å planlegge. Her kan i hvert fall norske håndverksysterier møte likesinnede, hente inspirasjon, delta på seminarer og workshops, møte importører og agenter og forhåpentligvis få sine oster ut på markedet i Europa. Det gjorde vi i hvert fall i ett tilfelle under Cheese 2019. Utvilsomt viktig for den det gjelder og er en begynnelse. Det er dette som må til, ellers stagnerer det. Skal vi satse kun på det norske markedet, kan det fort skje noe lignende som det vi ser tendenser til blant håndverksbryggeriene.
Hva med en norsk fellesstand neste gang? Kostnaden er sannsynligvis bare en brøkdel av Grüne Woche, selv når vi kun ser på de kostnadene som omfatter ostefeltet. For all del, vi kan sikkert si ja takk til begge deler, men for ysterne tror jeg Cheese er viktigere for å kunne bygge opp et marked der ute. Jeg tror ikke, som mange sier, at vi er best i verden på alt som har med landbruk å gjøre, hvis vi ikke greier å selge noe som helst ut av landet. Vi har muligens aldri prøvd.
PS!
Så må det sies at Cheese i Bra kun er for oster av rå melk. Det betyr ikke at man ikke kan delta, knytte kontakter, være med på de aktivitetene som er, for de er åpne for alle. Men for å ha stand og selge/stille ut ostene må de være av rå melk.