California forbindes ofte med teknologi, vin og store veier som slynger seg mellom åser og hav. Men i den lille kystbyen Point Reyes Station finner vi en helt annen historie – en som handler om melk, håndverk og to kvinner som fulgte en smak heller enn en trend. Cowgirl Creamery ble grunnlagt i 1997 av Sue Conley og Peggy Smith, to venner som hadde bakgrunn fra restaurantbransjen i San Francisco. Målet deres var egentlig ganske enkelt: å lage ost av melk fra lokale økologiske gårder og å bidra til å løfte frem det landlige Marin County som et gastronomisk område i seg selv.

Det begynte beskjedent – et lite ysteri i en renovert fjøsbod, midt i Point Reyes’ jordbrukslandskap. Melken kom fra Straus Family Creamery, et økologisk pionerbruk i regionen. På den tiden var amerikansk ost i ferd med å våkne, men det fantes få virkelig gode, håndverksmessig produserte oster laget på vestkysten. Conley og Smith ønsket å lage noe som både kunne fortelle en historie om terroir, og samtidig være tilgjengelig og sjenerøst i smaken.

Naturligvis tok det litt tid. Å lage ost er ingen snarvei, og de første årene var preget av eksperimentering – hva slags tekstur ville de ha? Hvor lenge skulle ostene modne? Hvordan skape en ost som både håndterte Californias klima og uttrykte det? Men gradvis fant Cowgirl Creamery sin identitet: rene, kremete oster med tydelig kystpreg, skapt av melk fra kuer som beiter i salte vinder og mykt fuktig tåke.

Det tok ikke lang tid før ostene deres ble lagt merke til. Mt. Tam og Red Hawk tok oppmerksomheten både nasjonalt og internasjonalt, og Cowgirl Creamery ble et symbol på den amerikanske osterevolusjonen – en ny bølge av produsenter som hentet inspirasjon fra europeisk tradisjon, men som utviklet et distinkt amerikansk uttrykk.

Fra pioner til ikon – og en endring i eierskap

Gjennom 2000-tallet vokste Cowgirl Creamery betydelig. De åpnet butikker, et stort produksjonsanlegg i Petaluma, og ble et naturlig stoppested for både lokale matentusiaster og turister som søkte smaken av «det ekte California».

I 2016 solgte Conley og Smith bedriften til Emmi, den sveitsiske meierigiganten. Det var en beslutning som delte miljøet – kunne en så stor aktør videreføre sjelen i Cowgirl Creamery? Gründerne selv understreket at salget var nødvendig for å sikre både arbeidsplasser og den økologiske melkeproduksjonen som var fundamentet for ostene. De forble involvert, og ostene fortsatte å bære tydelig preg av sin opprinnelse.

Men i 2023 kom nyheten om at Emmi legger ned ostproduksjonen i Petaluma, og Cowgirl Creamery reduseres til hovedsakelig å drive butikk og enkel omsetning, ikke fullskala produksjon. For mange føltes det som et vemodig punktum for en epoke. Ostene Mt. Tam og Red Hawk eksisterer fortsatt, men i begrenset form og med uviss fremtid. Samtidig er det akkurat dette som gjør at historien om Cowgirl Creamery står enda sterkere: en påminnelse om at håndverksost trives best der menneskene bak får skape fritt.

Ostene – Mt. Tam og Red Hawk

Mt. Tam – Californisk kremete eleganse

Mt. Tam, oppkalt etter Mt. Tamalpais, er en trippelkremet hvitmuggost laget på økologisk kumelk. Dette er på mange måter Cowgirl Creamerys signaturost – rund, mild og forførende, men samtidig med nok karakter til å være mer enn bare «snill».

Smak og aroma:
Mt. Tam har en silkemyk kjerne med mild syre og smøraktig fylde. Hvitmuggskorpen gir en lett soppaktig tone, men det er kremigheten som står i fokus. Aroma av fersk smør, fløte, hvite blomster og en liten anelse vanilje. Av og til et lite hint av grønt eple i kjernen.

Munnfølelse:
Tykk, nesten smørbar når den får temperere seg. En ost som inviterer til store skiver, ikke små nips.

Pairing:
Perfekt med en lett fruktig Chardonnay uten for mye fat, eller en frisk Loire-sauvignon for kontrastens skyld. På ostefatet er Mt. Tam det vennlige midtpunktet som alle liker, men som likevel har nok finesse til å tilfredsstille kresne ganer.

Red Hawk – kystens egen rødkittskarakter

Red Hawk ble egentlig til ved en tilfeldighet. Det fuktige klimaet i Point Reyes førte til en naturlig utvikling av B. linens (rødkittbakterie) i modningsrommet, og i stedet for å jobbe mot naturen, valgte Cowgirl Creamery å samarbeide med den. Resultatet ble en av USAs mest karakterfulle rødkittoster.

Aroma og smak:
Red Hawk har en tydelig, men ikke ekstrem rødkittaroma – stall, tang, røkt løv, litt havbris. Smaken er rik, salt, fyldig og med en vakker balanse mellom kremet kjerne og mer modnet kant. Undertoner av baconfett, karamellisert løk og smørstekt sopp.

Munnfølelse:
Temmelig myk i kjernen, men mer robust nær skorpen. En ost som både er vill og raffinert.

Pairing:
Her går tankene umiddelbart til sider, gjerne en tørr variant fra Normandie eller Norge. Også en Gewürztraminer med moderat restsødme kan være nydelig – aromatisk nok til å matche intensiteten. På ostefatet er Red Hawk den som tar oppmerksomheten uten å be om unnskyldning.

Hvorfor Cowgirl Creamery betyr noe

Selv om produksjonen nå er nedskalert, står Cowgirl Creamery tilbake som en viktig milepæl i amerikansk osteframvekst. De beviste at USA kunne lage oster med personlighet, terroir og egen stemme – ikke som kopier av europeiske klassikere, men som noe som kom innenfra landskapet og menneskene som bor der.

Mt. Tam og Red Hawk viser to ytterpunkter:
– den kremete elegansen som omfavner
– og den rødkittpregede kraften som utfordrer.

Begge deler er nødvendige for å forstå hva ost kan være når den får lov til å uttrykke et sted.

Pecorino Siciliano DOP er en av Europas eldste oster og et levende symbol på Sicilias pastoraltradisjon. Laget av rå sauemelk og naturlig lammeløpe, byr den på kraftig smak, rik umami og ekte terroir. Her ser vi på historien, produksjonen og hvorfor denne osten er elsket av både kokker og osteentusiaster.

Pecorino Siciliano – en av Europas eldste oster

Pecorino Siciliano DOP er en av Italias mest tradisjonsrike oster og har røtter som strekker seg helt tilbake til antikken. Allerede hos grekerne og senere romerne finnes det referanser til ost fra Sicilia laget av sauemelk. Den sicilianske historikeren Diodorus Siculus skrev på første århundre f.v.t. om «harde oster av ypperlig kvalitet fra Sicilia». I første århundre e.v.t. skrev Plinius d.e. om osten. I dag regnes Pecorino Siciliano som en av Italias eldste registrerte oster og har hatt DOP-status siden 1996.

Produksjonsområde og særpreg fra Sicilia

Pecorino Siciliano produseres over hele Sicilia, men særlig i innlandsområdene med sterke pastoraltradisjoner, som Palermo, Agrigento, Enna og Trapani. Klimaet her er tørt og varmt, og sauene beiter på urterike fjellenger og karstlandskap som setter sitt tydelige preg på melken. Melken kommer utelukkende fra lokale raser som Valle del Belice, Comisana og Pinzirita – nøysomme, hardføre saueraser som har tilpasset seg det sicilianske landskapet gjennom århundrer.

Produksjon og tradisjon

Osten produseres av rå sauemelk, gjerne fra ukeproduksjoner etter gamle håndverkstradisjoner. Koaguleringen skjer med naturlig løype fra lam (caglio di agnello), noe som gir et distinkt preg og gjør at osten beholder et animalsk og rustikt aromabilde.

Ostemassen behandles for hånd og presses i små kurvformede former av siv eller i nyere tid kurvmønstrede plastformer. Dette gir Pecorino Siciliano sin karakteristiske rillede overflate. Ostene saltes tradisjonelt tørt og lagres mellom fire og tolv måneder, noen ganger betydelig lengre.

Smak og tekstur

Pecorino Siciliano er en tydelig terroir-ost – intens, ærlig og robust. I ung alder (fresco) har den en kompakt, relativt myk struktur, melkeaktig sødme og innslag av ville urter og høy. Etter hvert som den modnes (stagionato), blir den fastere, mer kornete og utvikler rik umami. Smaken går over i pecorino-familiens signatur: skarpt saltpreg, animalske toner, et lett pikant bitt og dybde fra rå melk.

Strukturen varierer fra halvfast til hard, og osten kan minne litt om andre søritalienske pecorinoer, men Pecorino Siciliano er mer rustikk og mindre raffinert enn Pecorino Romano, og typisk kraftigere enn Pecorino Toscano.

Produksjonsvolum

Pecorino Siciliano er en sjelden ost sammenlignet med mer kommersielle pecorinoer, og mye brukes lokalt på Sicilia. Bare en liten prosentandel eksporteres, og av dette er det enda mindre som eksporteres med DOP-betegnelse. Det betyr at den ekte varen er vanskelig å finne – og utvilsomt et funn for osteentusiaster.

Bruksområder

I siciliansk mattradisjon brukes Pecorino Siciliano både som bordost og som rivost. Den har en viktig plass i klassiske retter som:

• Pasta alla Norma – revet over aubergine og tomat
• Pasta con le sarde – med sardiner, fennikel og rosiner
• Pane cunzatu – siciliansk bondebrød med olivenolje og tomat
• Capuliato – finhakket tomat og ost på brød
• Arancini – fyll i sicilianske risboller

Den modne varianten fungerer utmerket til kraftige rødviner som Nero d’Avola, Cerasuolo di Vittoria eller Etna Rosso. Ung utgave passer godt til hvitviner som Carricante og Grillo – eller til lokal olivenolje og brød.

En ost for entusiaster

Pecorino Siciliano er ikke en «snill» ost. Den er uttrykksfull, intens og uløselig knyttet til Sicilia – både landskapet og kulturen. For den som liker autentiske oster med tydelig karakter og røtter i tradisjon, er Pecorino Siciliano et must å oppleve.

Så er Cheese 2025 over for denne gang og det er to år til neste gang. Som vanlig glimrer norske ostefolk med sitt fravær, med unntak av importører og slike som ser muligheter for å fange opp nye produsenter og ikke minst trender. Men Cheese går begge veier. Det myldrer av importører, agenter, chefer og ikke minst vanlige forbrukere som er på jakt etter spennende oster. Disse finansierer standleie, reise og opphold for de som betjener standene. Det man da får i tillegg er oppmerksomhet, bygger nettverk, kanskje blir oppdaget og kan eksportere litt. Jeg forstår lite av tittelen for Emma Youngs innlegg om norsk ost ute i verden. Med unntak av Kraftkar og Fanaosten og kanskje etter hvert noen få andre som importeres til området rundt Barcelona, finnes det vel knapt norsk ost i utlandet. Jarlsberg produseres jo i hhv Irland og USA. Kanskje noe norsk Ridder og Snøfrisk. At vi har verdens beste oster – hva nå enn det betyr – virker mer som et argument for at vi skal handle norske oster og ikke utenlandske. Del av isoleringspolitikken. Alle de norske ostene er imidlertid kopier av utenlandske oster (les europeiske) – og kopier er sjelden bedre enn originalene. Noen originale norske oster har vi, Gammalost og Pultost – men det er ingen bølge av iver etter å produsere disse selv om noen skal ha ros for å ta opp tradisjonen for å holde kunnskapen ved like, og vi er kommet lenger med Pultosten enn Gammalosten. Gjennomsnitssforbruket av Gammalost i Norge er 7,5 gram per capita. Så er det ikke slik at selv om de moderne norske ostene er kopier så er de ikke gode. Det er mange gode norske oster.

Cheese 2025 – større enn noen sinne

I år var Cheese større enn noen sinne – og fra mitt perspektiv mer kaotisk. Mitt råd til besøkende er å dra fredag og mandag og finn på noe annet i området lørdag og søndag. Men for den som vil stå i kø i fire dager eller bare lørdag og søndag så er det massive muligheter for nye oppdagelser i osteverden. Besøke stands, snakke med menneskene bak ostene, gå på konferanser som alle er gratis, smakeseminarer som er veldig grundige og informative. Skal d ha med deg det meste bør du være der i helgen, mandagen trappes det noe ned. men altså, kun for å smake og hndle ost; fredag og mandag. Cheese, som arrangeres av Slow Food, er opptatt av biologisk mangfold som også har vært temaene de siste årene. Rå melk i 2017, rike naturlige kulturer i 2019, dyrevelferd i 2021, bruk av eng og beitemark med biologisk mangfold i 2023 og i år, verden rundt rå melk. For å sitere Slow Food: In some ways we are going back to the origins—more important now than ever before—but expanding our outlook. The aim of Cheese 2025 is to show how raw-milk cheeses are a cultural and economic expression of a vast, multi-faceted world that includes the landscape around us and a densely woven fabric of knowledge linked not just to milk processing but also pasture management, animal rearing, meat and wool production, woodcraft and forestry management. Så Cheese er mye mer enn bare et sted for å finne gode, rare, pussige oster. For den som er opptatt av landbruk så er det mye nyttig kunnskap å hente.

Noen nordiske utstillere?

Ja, Almnäs Bruk. De er der hver gang. Alltid hyggelig å hilse på, og så prater vi om hvorfor det ikke er noen norske utstillere på «festivalen». De er jo diplomatiske og sier at kanskje er de norske ysteriene for små til at det har noen hensikt, og det kan være noe i det. Selges hele produksjonen i Norge så er det ganske sytalaust. Nå skal det i rettferdighetens navn sies at de to ostepresidiene vi har, Brimost fra Sogn og Pultost fra Innlandet har vært på Cheese med stand. Rett nok noen år siden sist. Vi får satse på at 2027 ser en endring. For å sitere Almnäs – «se der på andre siden av gaten, god plass til en norsk stand».

REKLAME

Med Nonophela Travel og Osteperler til Sør-Afrika i februar 2026 får du opplevelser innen mat, drikke, kultur og natur du ikke vil få andre steder.

I forlengelsen av vår vellykede tur til Sør-Afrika sist November blir det ny tur i februar 2026. Dette utrolig vakre, gjestfrie, luftige landet, som også kommer med noen arr på sjelen, men jobber seg videre mot et stadig bedre samfunn. Du kommer til å merke det straks du kommer ut av flyplassen i Cape Town, en befriende følelese. Fremdeles høysommer, vinhøsten er i gang, ikke så mange turister som i november, sør-atlanteren har hatt noen måneder på å varme seg litt opp, men alt er relativt: det er ikke mange og tyve garder i vannet. Snarere 18. Gjennomsnittlig dagtemperatur er imidlertid på behagelige 25 grader. Nattetemperaturen er fin, og hvis ikke så finnes air condition. Fint slik. Vi drar ikke til Sør-Afrika for å sove, men fint å kunne sove godt når vi skal. Derfor bor vi på gode hoteller. Ti netter i alt. Turen er i alt på 13 dager, medregnet avreisedag og ankomstdag. Det er slik det skal regnes.

Et Sør-Afrika du neppe får oppleve å egen hånd

Vel, noe selvsagt, men en av tilbakemeldingene fra forige tur var at «dette hadde vi aldri fått oppleve på egen hånd». De fleste som var med var nye til en gruppereise, men med Nonophela Travel fungerer det fantastisk flott. Det fine med Osteperler og Nonophela Travel er at det blir ikke bare det moderne, glossy Cape Town. Vi skal litt bak fasaden også både fysisk og mentalt. Pernille har bodd lenge i Cape Town fra hun reiste ned for å jobbe på Robben Island og for the Desmund Tutu Foundation. Så har hun blitt værende der. Er glødende opptatt og engasjert i Sør-Afrikas historie, samt politiske og sosiale forhold. Noe vi skal lære om, men ikke bli bombardert med. Vi skal også se utrolig vakker natur, mannen hennes er botaniker, så hun kan mye om planteer, spise utrolig mye god mat og drikke utsøkte viner. Sør-Afrika har veldig mange veldig gode viner laget av mennesker som bryr seg både om folket og jorden. Mange tilgjengelig i Norge, veldig mange av dem kjapt utsolgt, og slett ikke billige, for å ha sagt det også. Noen skal vi besøke, andre kan vi smake på restauranter. Vi starter alleregrubde første dagen med vinsmaking hos Minimalist wines, midt i Cape Town og om kvelden middag på the Culture Wine Bar’s Grub&Vine i matgaten Bree street.

Vi skal innom Masiphumelele Creative Hub, ja det er en township, hvor vi får høre om det arbeidet de gjør der. Pernille kjenner dem godt, samarbeider med dem og vi blir hjertelig tatt imot.

Etter mer mat og god drikke, sight seeing i Cape Town og besøk på Robben Island for dem som ønsker det, drar vi nordover til Tulbagh og Tulbagh-dalen. Eller Valley of Abundance som den også kalles. Der skal vi bo fire netter på en vingård, Rijk’s Wine Estate and Guesthouse, så det er bare å glede seg. Selve byen Tulbagh er landets fjerde eldste by og et besøk verdt. Og besøke den skal vi, men også rundt om i Swartland for vinsmakinger. Swartland er kanskje det hotteste vinområdet i Sør-Afrika. Og vet du ikke hva Fynbos er, så kommer du til å vite det etter denne turen. Eller Biltong for den saks skyld. Kanskje blir det en ekte sør-afrikans Braai også. Skal ikke se bort fra det. På denne delen av turen er det Christine Lundy som er vår lokale guide. Hun er i utgangspunktet fransk, men har bodd lenge i Sør-Afrika og er mat- og vinekspert. Guidingen blir på engelsk på denne delen av turen. I Sør-Afrika er man pliktig til alltid å ha med minst én sertifisert guide. Både Pernille og Christine er det.

Vestkystens juvel

Fra Tubagh drar vi ut mot kysten og Langebaan, hvor Pernille overtar. Langebaan er kjent som vestkystens juvel. På vei dit skal vi innom !Khwa ttu kultursenter for å møte og lære om San-folket. Vi avslutter besøket med lunsj før vi drar på safari, ja en ettermiddagssafari på rundt tre timer. Ingen big five, men andre afrikanske dyr både store og små. Etter det sjekker vi inn på the Farmhouse hotel i Langebaan. Vestkysten er også kjent som the «Foodie route». Så her skal vi smake viner og spise godt mat – og jeg anbefaler sjømat. Men for all del, kjøtt er nok tilgjengelig. Det er selvsagt mulig å bade i lagunen. I motsetning til mange andre laguner er dette en saltvannslagune. Kanskje holder den til og med litt høyere temperatur enn de gjennomsnittlige 18 gradene som nevnt innledningsvis. Litt mer vinsmaking blir det, før vi dagen før avreise slår til med lang lunsj på smått berømte Die Strandloper i Langebaan. Dette sier de selv: Take a deep breath, stick your feet in the sand and get ready to eat your heart out. It’s all about chilling, relaxing, laughing and leaving the world behind you as we serve up a mouthwatering 10-course meal, specially designed to compliment the best vibes this side south of the Atlantic.

Neste dag er det avreise hjem til Norge med Emirates via Dubai. Vi rekker imidlertid en vinsmaking og lunsj på Groote Post i Darling Hills på vei til flyplassen.

Jeg har lyst å bli med!

Det er fremdeles ledige plasser, så da tar du kontakt med Pernille Stallemo på pernille@nonophela.com. Det er Nonophela Travel som er turarrangør, og all betaling går dit. Osteperler er med som reiseleder og blir med fra Oslo, under hele turen og tilbake til Oslo. NB! Det er begrenset antall plasser.

På forrige turen hadde vi med deltakere fra Storbritannia slik at all guiding var på engelsk. Vær oppmerksom på at det kan skje.

For flere opplysninger klikk HER. For å gå gjennom dagsprogrammet kan du klikke HER

Turen går med Emirates via Dubai, i økonomiklasse.

Prisen for turen er ZAR 87 900 per person i delt dobbeltværelse eller ZAR 101 900 om du ønsker enkeltværelse. (ZAR = sør-afrikanske Rand).