Takk for det gamle!

Den osten du ikke har fått tak i nå, anbefaler jeg at du lar vær å servere (!) Du trenger ikke ha ost dersom noe plastpakket fra besinstasjonen er alternativet.

Et år er til ende om noen få timer. Et år som i ostesammenheng har vært preget av tidvis høy temperatur. Jeg sikter selvsagt til innføringen av monstertoll på 277% på stort sett all småskalaost fra Europa og ellers i verden. Norge er et viktig marked for mange av disse småprodusentene, gårdsprodusenter, små cooperativ, håndtverksbedrifter som tilvirker unike produkter, noen med opprinnelsesbeskyttelse, andre ikke, men ikke nødvendigvis noe dårligere for det. I en tid med stramme økonomiske rammer rundt om i både Europa og ellers er vi et stadig viktigere marked.

Derfor gjør vi, Utenforlandet og Herrefolket her nord, vårt beste for at de skal kjenne det litt mer på kroppen.

Vi må knuse noen egg for å lage omelett. Det synes å være tankegangen i dette tilfellet. Og de eggene som er blitt knust er de utenlandske småprodusentene som er en viktig inspirator og konkurrent til våre egne spesialprodsenter.

Synd. Da jeg var ung samlet vi egg. Vi stakk hull i begge endene og blåste ut innholdet. Vi trengte ikke knuse dem. Det hadde vært mulig å manøvrere litt smartere.

De store importørene får fortsette som før med den osten de har importert, samt at de har fått for seg viktige oster på 14-listen, så som Le Vieux Pané og Saint Albray. Fullstendig uinteressante helkomersialiserte industrioster som hvilket som helst meieri i Norge hadde gjort like bra. Men slike oster skal ikke norske meierier produsere. Tydeligvis. Da heller sperre for skikkelig god håndverksost tilvirket etter gamle tradisjoner og med lidenskap. Som skaper mangfold heller enn å rasere norske arbeidsplasser.

Jeg setter imidlertid min lit til at fornuften kommer seirende ut av dette. Jeg forstår hensikten men er ikke nødvendigvis så pessimistisk på vegne av norsk landbruk som landbruket selv er. Det krever imidlertid evne til endring. Det er kanskje der det ligger? Landbruket vet best selv, om de evner å innrømme det. Det kan nok være den vanskeligste oppgaven. Det enkleste er tross alt å be om beskyttelse. Enig i det. Men kanskje ikke det beste.

Nå har myndighetene tatt ut maks toll av hva som er mulig innenfor de internasjonale avtaler vi har inngått. Hva om det ikke hjelper? Er ikke nok? Hva blir da det neste?

Det skal bli spennende å se om tollen rammer slik som det er spådd. Spesialbutikkene har vel hamstret slik at de greier seg gjennom den første tiden av det nye året og så får vi se om byråkratiet og den politiske ledelsen har noen annet enn krabbegir.

Bøndene er fornøyde, lite blir annerledes annet enn at vi som gjerne vil ha norsk og utenlandsk kvalitetsost av gårdstypen (muligens) må betale mye mer for begge.

I god norsk sosialdemokratisk ånd har vi rett nok fått de 14 som skal ha gammel kronetoll. Det har staten bestemt. Slik er smaken din, dette er ostene; vær fornøyd.

Men uansett. Takk for det gamle!

Og vel møtt i et nytt og gullende rent år.

Alt er en overgang sa grisen da han ble flådd

Det er en anekdote men det er jo unektelig noe i den. Vi er ikke så redde for endring vi mennesker. Vi er bare redde for overgangene og konsekvensene av endringer. Endringen er statisk. Overgangen og dermed konsekvensen er dynamisk. Mye mer å bekymre seg over det.

Dette har vel noe med det kjenet og det vante på gjøre. Vanskelig å legge bak seg ting og gå videre også. Til lenger vi har stått i noe til skumlere er det å foreta en overgang. Alle slike prosesser, for en overgang er en prosess, begynner med slutten og slutter med begynnelsen. Hvis du kan være med meg på det. Er den for dyp får du si i fra i kommentarfeltet.

Skal ikke bli veldig bibelsk, men kort dra inn første mosebok. Utferden er vel navnet på den; Exodus. Det ligger mye lærdom i denne «boken». Kort fortalt: Det tok tre dager å få Isrealittene ut av Egypt. Det tok imidlertid 40 år å få Egypt ut av Isrealittene. De hadde levd i generasjoner som slaver under faroene. De var undersåtter så det holdt. Men de var på vei til å overta et land; de skulle bli et herskerfolk. Den overgangen tok 40 år med ørkenvandring. Det er mye mulig at det bare er et bilde. Men slike overganger kan ofte føles som ørkenvandringer. Jeg kaller det å være i limbo.

Det er kanskje litt slik med norsk landbruk også. Årtier med produksjon av heller uinteressant industriost gjør norsk landbruk sårbart. Det som kanskje var greit på den tid politikken ble meislet ut, er farlig nå. Noe av problemet er også at vi ikke har villet sett det komme. Situasjonen slik jeg ser den er at vi har en meieriindustri her i landet som i all hovedsak hvem som helst kan erstatte over natten. Tar tid å endre på det.

Tilsvarende har vi forbrukere som er blitt slik lært opp at vi ikke hadde merket det. Og hadde vi mot formodning gjort det, hadde vi i hvert fall ikke reagert. Politikere og samvirker har i så lang tid bestemt hva vi skal ha på matfatet at vi ikke har noen vilje lenger. I den senere tid har dagligvarekjedene fyrt godt opp under den politikken. Derfor har vi verdens høyeste andel med lavprisbutikker med heller smalt og kjedelig sortiment. Vi er konforme og lette å lede.

Vet ikke om det var Gerhardsen som i sin tid stilte termostaten for det norske samfunnet. Det er på tide å stille på den igjen. Moses, etter befaling fra Gud (iht Bibelen) stilte termostaten til Isrealittene. Det tok dem 40 år å endre temperaturen.

På tide vi starter prosessen.

Smeden og Bageren

Rundt 40 prosent av den norske mjølkeproduksjonen går til å lage vanleg gulost. Dagens kronetoll på dei typane ost gjev så lite vern at det berre er snakk om tid før ei eller anna matkjede kunne funne det like lønsamt å byte den ut med importert gulost. Dersom berre ein kjede hadde gjort det, ville det bety kroken på døra for mange mjølkebruk i Noreg. Det kunne vi ikkje sitje å sjå på, seier Vedum.(Nationen)

Fornuftig tiltak?

Fra dette ståstedet ser jeg jo at dette kan være en fare og at tiltaket er et valid argument for å sikre norske melkebønder. Men da må landbruksministeren gjøre noe med dét. Han kunne lagt prosenttoll på all utenlandsk industriprodusert gulost, for å bruke et kjent begrep. Han oppnår selvsagt det med tollgrepet samtidig som han knebler alle småimportørene som importer nisjeost av høy kvalitet fra nisjeprodusenter og i veldig små volumer. Altså retter baker for smed. I diktet reddet dommen i hvert fall en slags dagliglivets fred siden det var to bakere og bare en smed. Da kunne livet fortsatt gå sin gang. Denne tollen slik den fremstår i dag redder kanskje bønder, gjør i hvert livet vanskelig for en gruppe importører og spesialbutikker og lidenskapelige ostespisere. Så nå ser vi med forventning fram til hvordan kvotene blir fordelt når endringen måtte komme og håper det ikke blir for sent.

Mangfoldet knebles.

Jeg mener uansett hvordan andre måtte snu og vende på det at tollen og kvotene i sin tiltenkte form fra nyttår vil kneble mangfoldet av virkelig kvalitetsost, noe som igjen vil gå ut over interessen hos forbruker som igjen vil få en negativ effekt for totalkonsumet av norsk ost generelt og norske gardsoster spesielt. Gårdsmeieriene er avhenging av et osteinteressert marked.

Men å løfte frem gårdsmeierier har vel ikke vært en prioritert oppgave, så den trenden har vel kommet mer på tross av enn på grunn av. At disse overlever har kanskje marginal interesse for landbruket? Hvis det er slik, så tror jeg det er en tankegang på villspor.

Hvorfor så sårbar?

En annen ting som jeg lurer på er hvorfor norsk osteproduskjon er så sårbar som landbruksministeren vil ha det til? Er det resultatene av et historisk sett sterkt tollvern vi ser? Som gjør at Tine, for i hovedsak er det vel Tine det dreier seg om, ikke har brukt resurser i nevneverdig grad, eller i beste fall nok, på å knytte forbrukerne til «fenomenet» norsk ost. Annet enn kanskje brunost da. For dersom vi som norske forbrukere ikke er mer opptatt av hva vi spiser av gulost enn at kjedene ved et fingerknips kan bytte ut all norsk ost med «tilsvarende» importert, ja da er det noen i landbruket og dets markedsorganisasjoner som ikke har gjort jobben sin opp gjennom årene.

Gå utenom, sa Bøygen.

Skal norsk landbruk overleve må det være fordi det har livets rett, og det har det i så fall i kraft av at det leveres produkter markedet vil ha. For industriprodusert norsk ost virker ikke det å være tilfellet slik jeg forstår uttalelsen fra landbruksministeren. Vi kan ikke skalke alt og gåsestappe norske forbrukere med norsk ost enten vi vil eller ei. Da vil vi etterhvert følge rådet til Bøygen; vi går utenom.