Mat- og Landbruksminister fra helvete?

Det verst tenkelige har skjedd; vi har fått en Mat- og Landbruksminister fra helevete. Jeg er litt usikker på om helvete er Ørskog eller Fremskrittspartiet. En annen vri, ung kvinnelig mat- og landbruksminister fra Sunnmøre. Hvor ille kan det bli? Vel, hun er nå odelsjente. Kan visstnok melke for hånd, ikke alle bønder kan det. Og ser nok forskjell på en sau og ei kyr. Ja vi sier ei kyr og fleire kyr på Sunnmøre. Bare er slik.

Ironi til side.

Tenk om alle politikere var helt stuerene sett fra et hvert ståsted? Ingen politikere noen gang hadde sagt noe kontroversielt. Det hadde vært noe det. Den politikeren som ikke evner å spissformulere, og kanskje i den forbindelse av og til spissformulerer litt for godt, tror jeg ikke har noe i politikken å gjøre.

Og vi velgere, samt alle forståsegpåere i interesseorganisasjonene må forstå at det er forskjell på posisjon og opposisjon. Mange har tydeligvis glemt SV allerede.

Hvem er i mot NATO, har stemt nei til krigsdeltakelse både her og der opp gjennom årene, er imot kongedømmet, og så videre. SV i opposisjon. Hvem har sendt soldater til Afghanistan, sagt ja til aktiv norsk deltakelse i Libya, bevilget penger både til NATO og kongehuset. Det er SV det; i posisjon. Litt av prisen for å sitte i regjering. Så det er forskjell på posisjon og opposisjon. Også for den nye Mat- og Landbruksministeren.

«Alle veier fører til Rom» heter det. Sagt på en annen måte, det er mange veier til målet. Må innrømme at jeg synes landbruksorganisasjonene er lite tolerante (det er min oppfatning) overfor at det kan finnes andre måter enn deres. Møt nå den nye ministeren med et åpent sinn da! Det er jo blitt slåsskamp før noen vet om det virkelig er noe å slåss for. Forutinntatthet er et dårlig utgangspunkt for å komme seg videre.

Det er mye jeg ikke vet om norsk politikk, men jeg har et inntrykk av at flertallet på Stortinget er for å videreføre dagens landbrukspolitikk. Hvorfor alt dette oppstyret da?

Eller er landbrukspolitikken en kamel Arbeiderpartiet har måttet svelge i posisjon? Hvis det er tilfellet kan det selvsagt være rom for endring.

Er dagens landbrukspolitikk, dagens organisering, dagens retning det eneste sanne? Et skip som aldri endrer kurs går før eller senere på grunn. Det sunt for landet, næringer, bedrifter og organisasjoner, familier og enkeltmennesker å endre kurs av og til. Helst i tide. Kanskje har norsk landbruk gått så skikkelig på grunn for lenge siden at de ikke kommer seg av? Skjer det.

Har tro på et norsk landbruk jeg. Ikke nødvendigvis likt dagens, men et bærekraftig norsk landbruk. Det må da være mulig det?

Nå trenger alle involverte parter å få en omforent virkelighetsoppfatning; nåsituasjonen. Samt bli enige om målet.

Deretter bør det være masse rom for å krangle om virkemidlene. Husk at der hvor det tenkes likt, tenkes lite.

Alt er en overgang sa grisen da han ble flådd

Det er en anekdote men det er jo unektelig noe i den. Vi er ikke så redde for endring vi mennesker. Vi er bare redde for overgangene og konsekvensene av endringer. Endringen er statisk. Overgangen og dermed konsekvensen er dynamisk. Mye mer å bekymre seg over det.

Dette har vel noe med det kjenet og det vante på gjøre. Vanskelig å legge bak seg ting og gå videre også. Til lenger vi har stått i noe til skumlere er det å foreta en overgang. Alle slike prosesser, for en overgang er en prosess, begynner med slutten og slutter med begynnelsen. Hvis du kan være med meg på det. Er den for dyp får du si i fra i kommentarfeltet.

Skal ikke bli veldig bibelsk, men kort dra inn første mosebok. Utferden er vel navnet på den; Exodus. Det ligger mye lærdom i denne «boken». Kort fortalt: Det tok tre dager å få Isrealittene ut av Egypt. Det tok imidlertid 40 år å få Egypt ut av Isrealittene. De hadde levd i generasjoner som slaver under faroene. De var undersåtter så det holdt. Men de var på vei til å overta et land; de skulle bli et herskerfolk. Den overgangen tok 40 år med ørkenvandring. Det er mye mulig at det bare er et bilde. Men slike overganger kan ofte føles som ørkenvandringer. Jeg kaller det å være i limbo.

Det er kanskje litt slik med norsk landbruk også. Årtier med produksjon av heller uinteressant industriost gjør norsk landbruk sårbart. Det som kanskje var greit på den tid politikken ble meislet ut, er farlig nå. Noe av problemet er også at vi ikke har villet sett det komme. Situasjonen slik jeg ser den er at vi har en meieriindustri her i landet som i all hovedsak hvem som helst kan erstatte over natten. Tar tid å endre på det.

Tilsvarende har vi forbrukere som er blitt slik lært opp at vi ikke hadde merket det. Og hadde vi mot formodning gjort det, hadde vi i hvert fall ikke reagert. Politikere og samvirker har i så lang tid bestemt hva vi skal ha på matfatet at vi ikke har noen vilje lenger. I den senere tid har dagligvarekjedene fyrt godt opp under den politikken. Derfor har vi verdens høyeste andel med lavprisbutikker med heller smalt og kjedelig sortiment. Vi er konforme og lette å lede.

Vet ikke om det var Gerhardsen som i sin tid stilte termostaten for det norske samfunnet. Det er på tide å stille på den igjen. Moses, etter befaling fra Gud (iht Bibelen) stilte termostaten til Isrealittene. Det tok dem 40 år å endre temperaturen.

På tide vi starter prosessen.