Jarlsberg

This Norwegian cheese icon has emerged in new wrapping here in Norway. It’s the rindless brick cut varieties that has come in a resealable bag. These days this does not represent a major invention as the technique is rather well established. But still, it makes the keeping easier.

Everyday cheese

But what caught my eye was some of the print on the plastic wrapping. Jarlsberg is an everyday cheese with a little more taste. World famous but still an everyday cheese.

Fromage ailment

The French distinguish between «fromage ailment» (food cheese) mainly purchased in the supermarkets with focus on snacking, practical to eat and suitable for cooking. Jarlsberg is a typical «fromage ailment». At least in this country. But an everyday cheese in one country might well be exotic in an other.

Fromage plaisir

The other cheese trend is «fromage plaisir». The cheese we buy less frequently and often from a cheesemonger. This is for the special occasions being it a cheese party or week-end enjoyment. So I am not surprised if Jarlsberg is a cheese plaisir in for instance the USA. Same applies to Parmigiano Reggiano which is an everyday cheese in northern Italy and an exotic cheese in Norway. Suppose there are lots of other examples.

Raw milk Jarlsberg?

That is my wish. Here in Norway Jarlsberg comes in two styles. The brick style which is flow packed. Then we have the traditional with rind cut from wheels. They can also be aged. Better quality, but still pasteurized as all Jarlsberg cheese is. So my wish is that the cheese coming in wheels from a rather small dairy on the north west coast here in Norway, be made from raw milk. It could be a far fetched wish, but I do not understand what the challenges are. It is even aged for more that 60 days. Seems like the old school still rules the cooperative dairy that makes the Jarlsberg. Pasteurization, pasteurization, pasteurization. But one day?

Jarlsberg, aged for 12 months
Jarlsberg, aged.

Norwegian cheese?

Nay, rather a Norwegian brand. And a well known one. If you are in Norway the cheese is definitely made here, but you don’t have to travel all that far before it is made in Ireland. For the north American market a lot is made in Oregon, even though some is imported from Norway as well.

Even though I am a raw milk cheese aficionado, we always have some Jarlsberg in the house. After all we’re Norwegians.

Do you have Jarlsberg in your fridge, and if so, how do you use it?

To drink

I would recommend a Chardonnay without too much oak, or at least well integrated. Burgundy or Jura are my favorites.

Edel Jarlsberg – Tine da!!

Det er nå engang blitt slik at daglivarehandelen ikke aksepterer verken nye produkter i tide og utide eller prisendringer. Unntaket for prisendringer tror jeg nesten bare gjelder kaffe. 1. februar er ett av tre vinduer for nylanseringer, men i motsetning til Vinmonopolet får ikke disse lanseringsdatoene noe spesielt mye oppmerksomhet. Bortsett fra den som er idag av en eller annen grunn. Visstnok store utskiftninger og endringer i forhold til både miljø og bruk av palmeolje. Det er gode endringer.

Edel Jarlsberg

Det som fanget min oppmerksomhet var en ny versjon av Jarlsberg. Jarlsberg er en pasteurisert industriell ost noe denne bloggen ikke er veldig opptatt av for å si det slik. Men Jarlsberg blir unektelig oppfattet som noe av et arvesølv uten at jeg helt forstår hvorfor. Som med norske bunader blir den produsert både her og der, og med det uvannes norskheten. Nyvinningen heter altså Jarsberg Edel. Og reklamen stemmer. Den har litt mykere konsistens og har noe mer duft og smak enn original Jarlsberg. Litt fetere også, og her vil jeg anta at noe av både mykheten og smaken ligger. Uten at jeg vet det så antar jeg den har lavere andel tørrstoff også. Da blir den mykere. Om den forsvarer ca 30% høyere pris er jeg litt mer i tvil om. Skal jeg først gå opp et hakk i forhold til originalen så velger jeg nok en av de vellagrete. Når det er sagt så må jeg ile til for å si at jeg synes dette både smaks- og konsistensmessig er en vellykket «line extension». Den skiller seg etter min mening fra de andre variantene. Så får forbrukerne dømme.

Men emballasjen?

I navnet, Jarlsberg Edel, er det lagt inn et slags embedded command. Det ligger en merverdi der. Noe som er bedre enn standard. Edel årgang, Edel vare; det ligger en forventning der. Vi kan alltids diskutere hva som er sterkest av for eksempel Edel og XO men lar det ligge. Smaksmessig er der en merverdi i forhold til Jarlsberg original. Men hvem fant på det med emballasjen? Snakk om å drepe et produkt før noen får tid til å smake det. Litt mer kreativitet burde vi kunne forvente i produktutviklingen. Måtte først av alt virkelig lete for å finne den i butikken. Det var en helt vanlig Obs! i dag. Dernest kommer osten i en skikkelig stakkarslig emballasje, en alt for stor flow-pack eller noe slikt, selvsagt for at vi skal kunne nyttiggjøre oss åpne og lukke»mekanismen». Jeg hadde forventet at denne osten kom med skorpe. Fast/halvfast skorpefri ost er det stusseligste som finnes. I mine øyne forsvinner all merverdi osten måtte ha med emballasjen. Joda den har fått lilla farge og det er flott, men det hadde vært enda mer innbydende om den kom med lilla skorpe, eller voks er det vel. Da tror jeg faktisk Tine kunne tatt ut enda noe mer pris. Men også et dyrere produkt å produsere.

Automasjonen

Ingeniørene har tydeligvis vunnet; Jarlsberg er et industriprodukt og det skal vi gjøre vårt beste for å vise kan det være som noen mener. Lidenskapen for Jarsberg tror jeg forsvant da Professor Ystgaard og hans team i sin tid var ferdig med utviklingen. Deretter er det fullautomatisert industriproduksjon. Blankt og rent stål, bevares, men det er også alt. Det bekrefter bare at det beste med Jarlsberg er merket.

Dette kunne dere gjort mer ut av Tine, Jarlsberg Edel hadde faktisk fortjent bedre.

Fenomenet Jarlsberg

Fenomenet Jarlsberg, ja. Hva er det med Jarlsberg? USA’s mest kjente utenlandske ost eller noe slikt. Kanskje den best kjente norske merkevaren, for merkevare er det. Mer er det noe mer?

Startet var mildt sagt kronglete. Det har seg slik at vi har produsert sveitsike oster i dette landet i ca 200 år. Lenge det. Først Emmentaler og så sveitserost, hva nå det enn er. Meierier i Vestfold drev mye med det. På slutten av 1800-tallet fikk imidlertid disse meieriene i Vestfold problemer med kvaliteten på sin sveitserost. De fleste meieriene lå i det som da het Jarlsberg fogderi. For å skille ut denne heller mislykkede sveitserosten fra de mye bedre, ystet andre steder, ga de rett og slett dette heller dårlige produktet navnet Jarlsberg. Det får en si. De tenkte rett og slett at dette er så dårlig at vi kaller det Jarlsberg. «Same shit new wrapping» med andre ord.

Det gikk som det måtte gå.

Så gikk det ca 50 år. Fra rundt 1956 og i en 10-årsperiode ble det vi nå kjenner som Jarlsberg utviklet på Norges Landbrukshøyskole. Det sier litt om osten, og det skal jeg komme tilbake til, at det som var viktig for disse forskerne som utviklet den var arbeidet med å få kontroll over hullene. Melk, beiteforhold, opprinnelse ellers syntes ikke å være så viktig, men propionsyrebakteriene, det er disse som lager hullene i osten, de var viktige de. Er det disse som er den hemmelige væsken på det lille glasset i reklamen?

Tar jeg ikke feil er propionsyrebakterier relativt vanlig i sveitserostetyper for å få hullsetting i osten. Men en Emmentaler, og spesielt den franske, er sjarmerende uryddig her. Så det er kanskje hemmeligheten med Jarlsberg og den hemmelige resepten. Kontroll. Nå er Jarlsberg ganske forskjellig fra Emmentaler, både med hensyn til smak, konsistens, ovennevnte hullsetting og ikke minst en ting jeg er opptatt av, opprinnelsestankegang. Emmentaler, enten den kommer fra sveitsisk eller fransk side har en opprinnelse. Jarlsberg har dessverre ikke det.

Jarlsberg er som Coca-Cola, den lisensieres ut og produseres i dag både i USA og i Irland. Jeg er opptatt av mat med adresse generelt og ost med adresse spesielt. Litt leit at Jarlsberg ikke er der.

Men sånn er det.

Går an å spise den for det.

Å drikke til? Hvitvin, gjerne på chardonnay-druen.

Bakgrunnsinformasjon til denne posten er hentet fra boken «Norsk Ost» av Anders Oterholm (Tun Forlag, 2008) Morsom lesning.

Norge, den siste Sovjetstat?

Kanskje litt slitt den svenske næringsministeren Björn Rosengrens kommentar fra 1999, men hadde tydeligvis et visst snev av sannhet i seg. Av og til dukker det opp slike gufs fra fortiden. Jeg refererer selvsagt til Tines løsning på det faktum at vi spiser for lite av både Norvegia og Jarlsberg. Det er da selvsagt i henhold til Tines oppfatning. Jeg tenker at forbrukerne spiser så mye av begge ostene som vi vil.

Jeg har ikke noe imot Norvegia eller Jarlsberg, spiser nok mer av sistnevnte enn førstnevnte til daglig, men det blir veldig kjedelig og forutsigbart dersom jeg skal leve mitt liv på Norvegia og Jarlsberg alene. Jeg trenger mer spenning og variasjon enn som så, også uti osteverden.

Så har det aldri løst noen ting å isolere seg, vi har vel nok eksempler på det. Og Norge prøver på en måte så godt vi kan. Et annet poeng er jo at Tine gjerne vil ha Jarlsberg ut i verden. Vi vil at andre skal kjøpe vår ost men vi vil ikke at de skal få selge sin ost hos oss. En hver produsents drømmeverden.

Hvorom allting er, jeg synes det er en dårlig løsning å legge mer toll enn som det er allrede. Skal Tine få oss til å spise mer ost så får de gjøre det attraktivt på en eller annen måte. Det får være Tines utfordring.

En annen ting er at de ikke benyttet anledningen til å reklamere for annen norsk ost. De nevnte Brie fra Dovre, men det er jo bare fordi den ystes av Tines meieri på nettopp Dovre. Hva med alle andre fantastiske norske oster som ystes på gårdsmeieri rundt omkring i distriktsnorge? Mens Tine legger ned og sentraliserer så dukker det opp gårdsmeieri som gjør det veldig bra. Hvis Tine er opptatt av den norske bonden, så burde de heie litt på de kombinerte bønder og Ollvar O. Kleppvold’er som gror fram i skyggen av Tines landsbrukspolitikk.

Jeg kjøpte litt Jarlsberg i dag jeg, men også Lincolnshire Poacher, og de to norske ostene Knudenost (den er i sesong nå) og Kraftkar. Å kjøpe Jarlsberg gir meg om trent samme kjøpsopplevelse som å fylle diesel på bilen, de tre siste derimot; det er noe helt annet.

Hva synes du?

God fredag, og vel bekomme.