Robiola di Roccaverano fra Langhe

Robiola di Roccaverano fra Langhe ja, ellers mer allment kjent for sin vin enn sin ost. Men ost har de laget der i all tid, hvis vi med det mener fra ca 300 f.Kr. Det er nå godt 2300 år det, så vi får vel si at det er godkjent. Selv om den første spede ostebegynnelsen sto lenge før den tid. Men det var et helt annet sted og absolutt ikke tilsiktet. Som med så mye her i verden. Post-it-lappene for eksempel.

Ikke bare én ost

Robiola di Roccaverano kommer i litt forskjellige varianter. Jeg foretrekker den rene geitemelksvarianten, men det forefinnes altså som en kumelksvariant og to blandingsvarianter også. Variantene har beskyttelse og er upasteuriserte eller pasteuriserte, men det er veldig kurant å lese seg fram til hva det er på etiketten.

Robiola di Roccaverano
Latte caprino, caglio, sale. Det er til å forstå selv for ikke-italienere. Geitemelk, løpe og salt. Ost med andre ord i sin pureste form. Men pasteurisert. Men flott ost for det. Kritthvit med litt gulaktig lett muggete skorpe. Kompakt i konsistensen, men myk om ikke kremet. Har det litt tørre, klebete preget som geitoster av denne typen ofte har.

En smak av geit

Her smaker det geit uten at den smaken blir ram. Etter noen dager i kjøleskapet kjenner jeg imidlertid at det ligger en ost der. O lykke. Blir som å være litt på bondelandet midt i byen. Flott det.

På tampen av sesongen nå

Den er i sesong fra februar/mars til oktober så de som vil prøve må kjenne sin besøkelsestid. Gutta på Haugen har hatt den, Fromagerie vet jeg ikke. Mathallen åpner i morgen, det er lov å spørre etter den der også. De trenger sikkert noen osteutfordringer. Alternativt må du vente til våren. Slikt synes jeg er flott. Produkter som har sesong. Det betyr at vi må jobbe litt å naturens premisser. Geiter er ofte slik.

Anvendelse

God alene eller sammen med et par andre oster, men pass på drikken. Servert med godt moden og smakfull fiken og noen dråper olivenolje, så trengs det ikke så mye mer. Alternativt ferske dadler.

Å drikke til

Tørt, fruktig og hvitt. Gjerne fra Langhe eller tilstøtende områder.

Så var det disse tre italienerne da

Ja, disse tre italienerne.

Vi har hatt to dagers amerikabesøk av venner vi ikke har sett på tre år. Da kan jeg ikke bare sette meg foran datmaskinen hele kvelden heller. Men nå har de vel snart landet i Charlotte. Det flotte er at de liker ost samt ikke blir hysteriske når det kommer en upasteurisert versjon av arten på bordet.

Vel, her sitter jeg og koser meg med tre oster fra italia, fra Guffanti som nok kan sies å være Italias svar på franske MonS. Altså en modner, affineur, hva nå enn det måtte hete på italiensk. Affinatori, kanskje?

En er kjent og det er Gorgonzola. Den er nok kjent for de fleste, dette er en piccante-variant som er ekstra lagret. Opp mot et år, det. Det kjennes. På en hyggelig måte.

Gorgonzola piccante Ekstra lagret
Har alltid vært en varm forsvarer av ost med smak. Det er det det handler om i bunn og grunn. Fantastisk flott muggmarmorering, den tar seg rett og slett godt ut. Og smaker fantastisk intenst, nesten på grensen til at det svir i munnen. Fint slik. Er liksom ikke i tvil om at du har med ost å gjøre. Tror den er tilgjengelig hos Gutta på Haugen. Kan jo alltids spørre etter den. For ordens skyld; Gorgonzola er pasteurisert. Det er den alltid.

Branzi er en upasteurisert kumelksost fra landsbyen ved samme navn. Lombardia dette. Kittmodnet, men ikke nødvendigvis lenge. Minimum 20 dager som jeg synes er fryktelig ferskt. Det eksemplaret jeg har kunne hatt godt av vesentlig lengre lagring enn den tydeligvis har fått. For upasteurisert melk til tross, den er veldig nøytral i smaken. Kunne vært an kandidat som juleost dette, men da må den ha mye lenger lagring. Og det er nok mulig. Cristiano tok nok bare med seg en litt for fersk ost. Slikt er det mulig å gjøre noe med.

Så var det Salva Cremasco DOP. En overskuddsost i den forstand at i utgangspunktet ble den laget av skummet kumelk som var til overs etter smørproduksjon. Min variant er upasteurisert, men den finnes også i en pasteurisert versjon. Så er det blitt mer og mer melk til overs og godt er

Salva Cremasco
det. Fantastisk fin skorpe som vitner om en viss lagring. Elfensbensfarget ostemasse som har en konsistens litt mellom chèvre og feta. Ganske kompakt. Lang smak med en bitter ettertone.

Å drikke til: Tre oster som muligens krever tre viner. Branzi har godt av litt rødt i glasset, og da går det an å starte med en Barbere og så fortsette på den piemontesiske kvalitetsstigen ettersom osten blir mer og mer moden. Salva Cremasco vil nok passe flott til en tørr og fin hvitvin, en kvalitetssoave eller en tilsvarende Verdicchio. Gorgonzolaen trenger rødvin på øverste hylle. Det vil si Barolo, men også en Amarone burde kunne passe. Men dette kan det saktens være mange meninger om.

Vel bekomme!

PS: Alle disse ostene er om ikke permanent så i hvert fall midlertidig tilgjengelig i Oslo i hvert fall.

Lenge leve Italia

Nå var det ikke det jeg hadde tenkt å ha som tittel, ikke at jeg ikke mener det, men min italiensk er heller dårlig, og Google translator på ingen måte til å stole på, så da ble det litt rart det hele. Så jeg droppet det rett og slett.

Nok om det, det skal handle om italiensk ost. Og anledningen er den noe begrensede Italian Food Festival bak domkirken her i Oslo i går og i dag. Vi tok en «family outing» i går ettermiddag vi. Jeg var stort sett på jakt etter ost så festivalen var mer enn stor nok for meg. Men litt annet vart det jo også.

Det var tre oster som ble med hjem. Salva Cremasco,

Salva Cremasco
en upasteurisert kumelksost fra Lombardia. Har et slags feta-preg, dog uten sammenligning for øvrig. Branzi er en annen upasteurisert kumelksost, fjellost dette og ser slik ut. Altså en lys fastost fra vintersesongen. Sommersesongen oster er noe gulere på grunn av foret.
Branzi
Fjellgress er nå engang noe eget. Disse er ikke tilgjengelige enda. Det er vel like greit, denne type ost tåler godt å lagres. Men det var nå en sommer i fjor også om jeg ikke hsuker feil.

Den siste hører strengt tatt ikke hjemme her fordi den er pasteurisert, men kommer inn på kvoten berømte oster. Gorgonzola piccante ekstra lagret; det er vel det som gjør den piccante. Og piccante er den, nesten så den svir litt for mye i munnhulen og trigger en aldri så liten hostekule. Men smak, det er masse smak. Det skal det jo være av ost.

Sistnevnte er tilgjengelig selvsagt. Er litt usikker på de andre, om det er noe som kommer. Det var Guffanti som hadde dem med, så det var vel litt for å promotere også. Slik utvider vi horosonten. Uansett hadde jeg hørt innom Gutta på Haugen, det var de som hadde standen.

I tillegg var der en upasteurisert fersk geitost, altså chèvre eller capra blir vel det på italiensk. Smakte den, hele familien gjorde det. Fantastisk god. Det var vel derfor den ble borte før vi fikk snudd oss, og med det navnet. Men Yngve hos Gutta har lovet meg at han skulle holde av en til meg som han hadde på luringa. Så mandag eller deromkring så bør den være i hus.

Ellers en Mozzarella di Bufala, selvsagt, noen godt solmodne tomater og en stor og flott basilikum. Dagens lunsj. Ja, ikke å forglemme fersk fiken. Det synes jeg er noen skikkelige ræl i dette landet. Men ikke i går. Store og fine og smakfulle. Vi har bodd i Georgia en stund, altså Georgia i Kaukasus. Kan si mye om det landet, men fiken i sesong? 2 kilo 5 kroner. Sinnsykt godt. Men det er der. I går var det altså et fikenunntak her i Kongeriket.

Robiola med Fiken

Det er vår igjen, solen skinner og det begynner å grønnes ute. Da tenkte jeg at jeg skulle dele en liten oppskrift. Italiensk, selv om det ikke trenger å være italiensk ost. (Oppskriften har jeg fått fra «Italienske bufféer» utgitt av Aschehoug).

Dette trenger du:
2 spiseskjeer kaldpresset Extra Virgin Olivenolje
1 hel robiola
Modne fiken

Slik gjør du det:
Dette er usedvanlig enkelt.
Temperer osten i noen timer. Drypp olivenoljen over osten og server med halve eller kvarte fikener.

Å drikke til? Jeg tror jeg hadde valgt Prosecco. Det er jo festlig nå når vi snart er i mai.

Det hender jeg hopper over fiken og serverer fikensyltetøy istedet samt godt modne pærer. Grunnen til det er at fiken i Norge ikke er den helt store opplevelsen.

Robiola er en myk ost. Som regel er det en kittmodnet ost, men kan av og til komme med muggskorpe.

Osten er fra nordvest-Italia, det vil si Piemonte og Lombardia. I utgangspunktet vil historien ha det til at osten er fra Liguria, altså lenger syd. Imidlertid, den Robiola som er mest tilgjengelig i dag er fra Piemonte eller Lombardia. Dette er som regel en pasteurisert kumelksost, og jeg vil tro at det vi får i Norge er det. Imidlertid er dette en blandingsost, bestående av kumelk, geitemelk og eller sauemelk. I visse deler av året kan den også fås som en ren geitemelksost. Forvirret? Vel dette er Italia.

Vel bekomme.