Sbrinz

Sbrinz – Parmigianos forløper?

Historien fritt fortalt av en sveitser ved navn Rolf Beeler sier at i århundrer vandert italierne over fjellene nordover for å hente osten Sbrinz hjem til Italia. For en stund siden, det meste er relativt, ble de så lei denne trafikken over fjellene at de skapte sine egen etterligning. Dermed var Parmigiano Reggiano født. Du får tro hva du vil. Imidlertid, Sbrinz er antatt av mange å være en av Europas eldste oster, og nevnt som betalingsmiddel i dokumenter fra 1200-tallet.

Parmigiano Reggiano på sin side kom ikke til før rundt 1400-1500 så det kan jo ha noe for seg, skal ikke se bort fra det. Rolf Beeler er for øvrig kjent ostemann i Sveits med en visstnok veldig flott ostebutikk i Lucerne. Der har jeg aldri vært, verken i Lucerne eller i da naturlig nok hans butikk.

Hvorom allting er, sveitserne brukte osten som byttemiddel med italienerne; fikk salt, vin og ris tilbake.

AOC

Sbrinz som er en AOC-ost tilvirkes i det nordlige sentrale Sveits, sånn ca midt på altså. Når den sammenlignes med Parmigiano Reggiano så er det fordi det er en hard ost dette også. Til dels veldig hard. Men denne er laget på helmelk i motsetnig til PM som tilvirkes av skummet melk. Det synes også igjen på fettprosenten. Sbrinz er en fetere ost. Til gjengjeld har den ingen karbohydrater, dere lavkarbofrelste!

Et lite, definert område

Det er kun 32 utvalgte små dal- og fjellmeierier som har lov å yste denne osten, og den må modnes innenfor det området den tilvirkes i. En upasteurisert ost selvsagt, nesten unødvendig å nevne, men herved sagt likevel. Minimumslagring er 16 måneder, men den blir jo bare mer og mer smakfull til lenger den får ligge og godgjøre seg. For så vidt ikke noe særegent for denne osten akkurat det.

Anvendelsesområde

De yngre ostene kan du høvle over carpaccio, til spekeskinke og god italiensk salame, eller i risotto. De mer lagrete eksemplarene spiser du som de er med et glass champagne.

Möckli
Möckli
Du bryter av biter med en Möckli. Som ser av bildet er det en spesiell kniv til formålet. Også brukt til Parmigiano Reggiano, bare så det er sagt.

Å drikke til

Vel, champagne er allerede nevnt. Men her går det fint med velmodne røde viner også. Gjerne italienske. Det var tross alt noe av det de fikk i bytte for osten. Siden de nok ikke byttet bort all osten så antar jeg det er en lang tradisjon for å drikke italiensk og rødt til Sbrinz.

Tilgjengelighet

Nå må det sies, rett nok uten å ha full oversikt, at dette dessverre ikke virker å være en veldig vanlig ost i Norge. Det burde den være.

Lincolnshire Poacher

Lincolnshire poacher, et underlig navn på en ost. Har vel sagt det før men jeg er blitt mer og mer fascinert av bristisk ost, og som noe mer enn en grei råvare for ostetoast. Det har nemlig vært det forholdet som har rådet i mitt hode de siste årene. Dels selvsagt basert på erfaring fra mine studiedager, og litt hvordan britisk ost markedsføres. Vel, markedsføres og markedsføres. I det er vel cheddar og atter cheddar, frontet av McDonald’s som bruker det på burgerne sine. Ja så litt pizza da, her i landet sammen med Mozzarella og Jarlsberg.

Hva betyr så poacher? Ja si det? Det kan være en kjele for å tilberede poached egg. Altså egg kokt uten skall og i litt vann. En av tilberedingsmulighetene du får når du bestiller full English breakfast i England. Men det kan også være en som driver med illegal jakt, altså med tjuvslakting. Opprinnelig stammer ordet fra gammelfransk: poche som betyr veske eller bag.

Så er det sangen The Lincolnshire Poacher fra 1700-tallet og i dag ansett som en slags lokal nasjonalsang i Lincolnshire. Noen sier ostenavnet stammer fra sangen fordi den er noe alle fra Lincolnshire er veldig stolt av. Så er vel osten blitt en slags lokalt flaggskip.

Lincoldshire ligger i øst-England, omtrent midt på. Grensende mot Nordsjøen i øst. Ingen kjente byer her, men Grimsby ligger rett nord for «grensen».

Noen vil si dette er en cheddartype, og det er vel ikke så galt det. Men ostemakeren har også gått i lære med en som het Dougal Campbell, en kjent britisk ostepioner som virket i Wales. Hans ost, T’yn Grug, fremsto som en blanding mellom cheddar og sveitisiske alpeoster. Så også med Lincolnshire poacher fra Ulceby Grange, utenfor en liten by, eller veikryss om du vil, som heter Alford. Det er på bygda dette. Men pub har de nok.

Hard ost. Kumelk, upasteurisert. Smaker noe mellom Cheddar og Gruyère. Og så ananas da, ja du kan av og til finne hint av ananas i smaken. Salt, ca 2% så det er der men på ingen måte plagsomt.

Det meste av engelsk ost gjør seg bra i matlaging, så også denne. For eksempel i ostesauser. Men også på pasta og gratinert blomkål for eksempel, med litt sprøstekt bacon. Bare nevner det. Har ikke sagt noe om ostetoast men det funker det også.

Å drikke til? Dette er en ølost. Da mener jeg «a pint of your best bitter».

Antar at osten er tilgjengelig hos flere ostespesialer.

Vel bekomme.