Annatto-farget ost – ganske kledelig i grunnen.

På lille julaften er vi normalt i bursdagsselskap. Hyggelig tradisjon det. God mat, ost inkludert og god drikke. Alltid. Der var bl.a. Stilton i år. Den hadde litt annen konsistens enn jeg hadde forventet, og så mye Stilton har jeg vel ikke spist i mitt liv, så jeg bommet, trodde det kunne vært en annen britisk blåost. Men Stilton var det. Så sier verten litt nonchalant, og til mitt forsvar, at «ja det er vel en flyplass-Stilton». Det var det sikkert. Han visste vel hvor han hadde kjøpt den. Trenger ikke være noe galt i det. Den var fra Cropwell Bishop. Det er slike detaljer jeg husker. Cropwell Bishop er en gårdsprodusent i Nottinghamshire. rett nok ikke med egne kyr nødvendigvis, de er ganske store så de kjøper mye melk fra nærliggende gårder. Men fremdeles familiedrevet.

Dagens ost er også derfra. Men Stilton-sesongen er over. For meg i hvert fall. Jeg tror på sesonger og alt til sin tid. Hyggelig slik.

Det betyr ikke at jeg ikke kan spise blåost resten av året. Det hadde seg nemlig slik at min svigerfar ønsket seg en blåost til bursdagen som er i morgen. Vi til Gutta på Haugen for å lete. Var innom Kraftkar fra Tingvollost, og det hadde vært et godt valg, men så oppdaget vi Shropshire Blue. Selvsagt dels på grunn av fargen som gjorde at den lyste opp i disken. Det er fargestoffet Annatto som gir den fine oransjaktige fargen.

For litt siden skrev jeg om Appleby’s Cheshire som blir produsert i Shropshire, så denne gangen er det Shropshire Blue som blir produsert i Nottinghamshire (og i Leicestershire). Det synes å ha foregått en slags parallellforskyvning. Stilton blir jo heller ikke produsert i Stilton, bare for å ha nevnt det.

En flott blåost som det ble litt kamp om her i familien. Mild men intens; kremete konsistens men ikke verre enn at den smuldrer litt når vi setter kniven i den.

Smaken starter ganske forsiktig for så å øke i intensitet i munnen og blir ganske kraftig etter hvert. Flott ost og ikke spesielt salt.

Å drikke til? Pudding wine som engelskmennene sier. Altså tradisjonell søt vin enten det er portvin eller Sauternes for eksempel. Jeg vil dog si at det ikke bør være for mye smak av tørkede rosiner i vinen, men det er min mening.

Vel bekomme.

Endelig fredag

Endelig skulle jeg komme dithen at jeg kan få testet klosterost og klosterøl sammen. Det har jeg tenkt å gjøre i dag. Kom over en ikke spesielt spenstig Port Salut, men den er i hvert fall halvmyk, faktisk ganske myk bare den får oppholde seg i romtempetatur en stund, og fransk. Den minner litt om smelteost både i smak og konsistens. Det må jeg jo innrømme at jeg ikke anser å være et kompliment. Men det var det jeg fikk tak i. Produsert av Bel, de med Babybel og slikt. Pasteurisert er den, men altså overraskende myk i forhold til den norske varianten for eksempel.

Historien har vi vært innom før, også at det er en veldig mild ost, og det er den så det holder, mitt anskaffede eksemplar av arten intet unntak. Så får vi se senere hvordan den greier seg opp mot ølet, det skal bli spennende.

Jeg kunne ikke ta helgen med bare en forholdsvis kommers Port Salut. Siden min kone ikke var helt klar til å bli hentet så stakk jeg likegodt innom Gutta på Haugen for å se først og fremst om de hadde Munkeby – en annen klosterost. Vel, en virkelig klosterost. Min Port Salut har ikke vært i nærheten av et kloster engang, så der er det bare navnet og historien igjen. Men Munkeby er, og den gleder jeg meg til å spise med litt godt klosterøl.

Da jeg først var der holder det ikke med bare et stykke Munkeby. Det kunne det for så vidt godt ha gjort, det er ingen grunn til å nedgradere Munkeby, men jeg ble også fristet med et stykke pyrineisk geitost, Bethmale. Fra Ariège i Midi-Pyrenees for å være mer eksakt. Kommer også i en kumelksvariant, men denne var altså fra geit.

Så hadde jeg lest om denne norsk-italienske salamien da. Salametto Norvegiese. Slikt er jeg svak for. Både jeg og min åtte-årige datter er skjønt enige om at dette var fantastisk spise. Kommer tilbake til den, hvis det er mer igjen.

Så dette var dagens handel, men først litt fredags-shushi.

Vel bekomme.

Gnädige Frau!

Neida, Edel Frue fra Tingvollost er noe helt annet og veldig norsk. Bortsett fra typebetegnelsen som er Camembert. Og nå vil historien ha det slik at Camembert kan alle bruke. Det er langt fra munken om rømte vestover bort fra revolusjonen i Frankrike, overnattet hos en bondekone i Normandie og lærte henne noen ostehemmeligheter fra der han kom fra, Île de Paris. Det var sånn cirka begynnelsen til Camembert.

Så glemte de på et eller annet tidspunkt å beskytte navnet slik at camembert for så vidt kan være hva som helst fra hvorsom helst i verden. Det siste er tilfelle, det første er nok mer en sjeldenhet. De fleste camembertoster er tro mot opprinnelsen.

Det gjelder denne også, fra Tingvollost på Nordmøre.

Edel Frue
Fin og hvit muggskorpe og flott blekgul farge på selve ostemassen.

Dufter av skogsbunn og smaker som sopp. Pasteurisert som de fleste Camembert’er er. Det finnes, så vidt jeg vet bare en gårdsprodusent igjen i Normandie som yster Camembert etter originaloppskriften. Jeg har aldri smakt den men de som har sier at de pasteuriserte er bedre. Der fikk jeg den. Denne fra Tingvollost er pasteurisert og smaker nydelig. Jeg fikk min fra Gutta på Haugen her i Oslo; bor du «annetsteds» 🙂 må du spørre deg fram. Det blir nok en råd. Fin til jul denne, forresten.

Å drikke til? Litt av hvert, faktisk. Champagne på den hvite siden. Ellers synes jeg dette er en typisk rødvinsost. Beaujolais, gjerne et av cru-områdene. Men også en rød Burgunder eller Châteauneuf-du-Pape på den litt kraftigere siden. Moden østside Bordeaux også. Hvis du vil være veldig alternativ så prøv tørr sider uten kullsyre (hvis man får det i Norge) eller Calvados (i moderate mengder).

Velbekomme.

Beaufort – fransk alpeost

Startet altså dagen en tidlig morgenstund før jobb hos Gutta på Haugen. Det er vanskelig å gå tomhendt derifra med så mange fristelser, så jeg hadde en pose full av ost da jeg gikk. Flere norske fra Tingvollost som jeg skal komme tilbake til. Cheddar i to varianter ble også med, samt altså en Beaufort. Upasteurisert kumelksost fra de franske alper, nærmere bestemt Savoi. Det kommer ellers mye godt derifra.

Den lages i tre varianter: sommer og vinter samt alpage. Dette har litt med årstider og hvordan kyrne fôres å gjøre. Det er forskjell på melken når kyrne går ute og beiter og når de står på bås og spiser høy. Da blir det også forskjell på osten. Og så sier man det. Fantastisk.

Dette er en fast ost, veldig lys i fargen, kompakt. Godt lagret, det synes om ikke annet på skorpen som har skarp både farge og duft. Men osten er mild, rund og fyldig, smaksrik, ja, litt nøttesmak, og melk. Til og med min datter på åtte år som velger sine oster med omhu syntes dette var fantastisk spise. Det syntes jeg også.

Er du i Oslo enten fordi du bor her eller er på førjulstur, løp til Gutta på Haugen og kjøp. Verdt det. Vel, du har en ganske beinhard selvdisiplin hvis du kommer ut derifra med bare en Beaufort. Den selvdisiplinen synes jeg du kan bruke på andre områder i livet. Ville bare nevne det.

Denne osten kan godt nytes som den er gjerne med et glass hvitvin til. En Fleur de Marne Chardonnay fra Jura tenker jeg hadde vært bortimot perfekt som følge. Min vin i kveld var av det enklere slaget, av Parelladadruen, men gjorde absolutt jobben. Spansk hvitvin med andre ord.

Jeg plukket også ut av kjøleskapet et glass plommesyltetøy fra Sjødalstrand. Bare historien bak dette syltetøyet er til å bli øm rundt hjertet av. Det beste er likevel at det satt som et skudd til osten.

Er det så mye mer å si?

Velbekomme.