Ploughman’s lunch

Det er OLs nest siste dag og britene har vel kommet rimelig helskinnet gjennom arrangementet så langt. Det virker også som nasjonalfølelsen har vokst flere hakk og de har opplevd noe tilsvarende vår Lillehammer-effekt.

På ett område har det imidlertid vært en del kritikk. Maten. Det har aldri vært britene force. Det vet jeg som bodd og studert der noen år. Men det er med maten som med britiske jenter; de blir vakrere til lenger du bor der. Det kan kanskje ikke forventes at hele verden skal hoppe på steak and kidney pie sånn uten videre. Ikke Shepheard’s pie heller. Haggis har de nok ikke servert, det er dessuten vel skotsk. Om de har servert Ploughman’s lunch vet jeg ikke, men det burde de, og ingen burde ha grunn til å kritisere dem som verken sært eller lite velsmakende. Ikke uvant heller.

Ploughman’s lunch spiste vi ofte på våre søndagsturer ut av byen for å finne en landsens pub for litt lunsj, gjerne et sted oppe i Peak district. Det var ikke så langt fra byen. Servert med et glass god Bitter. Ploughman’s lunch er ølmat, bare for å ha sagt det. Det er imidlertid ikke noen gammel tradisjon, den ble introdusert som pubmat så sent som på 60-tallet. Faktisk var det British Milk Marketing Board som lanserte begrepet for å få fart i ostekonsumet. En rimelig vellykket kampanje kan det virke som.

Så hva består en Ploughman’s lunch av? Først og fremst, fra mitt ståsted i hvert fall, et raust stykke god ost. Ofte Cheddar men også andre lokale oster. Faste. Litt kokt skinke. Pickles. Tomater. Kanskje et hardkokt egg. Ferskt brød og bondesmør. (Sikkert ikke bondesmør, derimot dansk Lurpak).

I den anledning og en av inspirasjonskildene i dag er da et stykke skotsk ost som jeg kjøpte med fra Gutta på Haugen i går. Isle of Mull.

Isle of Mull
Fantastisk rund men samtidig en litt skarp smak som sitter lenge i munnen. Smaksperle dette. Fastost. Gårdsost. Kumelk og upasteurisert. Lages som navnet tilsier på Isle of Mull, der kuen på denne gården spiser mask etter whiskyproduksjonen. Lykkelige kyr gir god melk og god ost.

Blek blek gul på farge, med svak duft av melk. Anbefales. Noe vil vel si at dette er en Cheddar-type, men de som lager den gjør et poeng av at det er det ikke. Den står på egne ben, selv om hun som lager den har gått i lære i Sommerset. Sommerset er Sommerset og Isle of Mull er nettopp det.

Å drikke til: En ost som godt kan drikkes med mørkt øl, gjerne en Bitter, men også andre ales. Whisky, lokal ost og lokal drikke. Bedre blir det ofte ikke.

Britisk ost i Norge

Siden vi var inne på Stichelton og Stilton i forgårs, så tenkte jeg at jeg ville nevne at det er mye annen britisk ost, selv om det meste av osten er engelsk, i Norge også. Noe ost er walisisk, det skal nevnes, som for eksempel Caerphilly, men det meste er engelsk. For husfredens skyld: britisk.

Har vel nevnt tidligere at jeg ble kjent med denne type ost i studiedagene i Manchester. Da mest i form av ostetoast som var takknemlig spise, enkelt å tilberede også. Etter det er jeg nok blitt litt mer avansert i matveien, selv om ostetoast er både godt og enkelt.

Så har det ikke vært så lett å få engelsk ost i Norge, bortsett fra Cheddar og til tider Stilton. Stilton har vel vært grei men cheddar er nok av ymse kvalitet dersom den i det hele tatt er produsert på øya.

Den som etter min erfaring har best utvalg av engelsk ost, i hvert fall her i Oslo, er Gutta på Haugen. Her har jeg handlet både Appleby’s Cheshire, Stichelton, Stilton med mer og ikke minst Cheddar både herifra og derifra på øyriket. En annen skatt de har er Shropshire blue som vår familie synes er et funn av en blåost. Gutta på Haugen har etter det jeg vet et godt samarbeid med Neil’s Yard Dairy og det er vel en av grunnene til det rike utvalget engelsk kvalitetsost. Noe er pasteurisert, mye er upasteurisert. Nå ser jeg at utvalget av chèvre også har bedret seg i det siste, og jeg håper ikke det ene går på bekostning av det andre. Det er ellers Fromagerie som har dominert den genren.

Så i disse grill og hamburgertider, kanskje en idé å variere litt med ost? Gjør det hele mye mer både spennende og smakfullt. Da er det verdt å se til de britiske øyer med sine mange gode alternativer.

Manchester, England England!

Det er jo høsten nå og mange skal sikkert på en lite tur til Storbritannia på juleshopping eller fotballkamp eller rett og slett på forretningsreise som det het i gamle dager. Da vil jeg slå et slag for Britisk ost generelt og Cheddar spesielt.

Får jo litt flashback til mine studiedager i Manchester med alle ostene som var så ypperlige til å lage ostetoast av. Hadde en toastefunksjon på komfyren, et eget lite hull som hadde plass til en rist som rommet to toaster ved siden av hverandre. Et grillelement over og vips så kunne jeg trylle fram de lekreste ostetoaster av ordentlig loffete loff, kun egnet til toasting, og de flotteste Cheddaroster, Cheshire, Lancashire, Gloustershire, både enkelt og dobbel og hve de het alle sammen. Noen nesten hvite andre helt gule. Smeltet godt, var gode og fete så fettet glinset på toppen og med en fantastisk lett syrlig smak.

En god kopp te med melk til som bare Briter kan, så var det et fantastisk måltid enten det var frokost eller kvelds.

Siden har jeg mistet litt av respekten for Britisk ost fordi den kan brukes til så lite, stort sett bare til å lage ostetoast. Det stemmer jo ikke helt. For det første er variasjonen stor, det er ikke bare de ovennevnte, som alle stort sett er faste og forholdsvis tørre og smuldrete. Hvis du begynner å undersøke litt, går innon en ostebutikk eller en velassortert matbutikk gjerne i en av department store’ene så kan du nok finne mye godt.

Dette er jo en blogg for i all hovedsak upasteurisert ost, og da vil jeg slå et slag for Cheddar. Ekte Cheddar. Jeg er ingen tilhenger av ordet ekte, må jeg innrømme, men for Cheddar så er det nødvendig. Navnet er ikke beskyttet, samme skjebne som Camembert. Men ost fra et gitt område i Sommerset er beskyttet. Så se etter oster fra Keen’s Farmhouse eller Montgomery’s. Da får du god farmhouse Cheddar, garantert.

Ut i drikke er det et par ting Britene er opptatt av. Portvin og Claret. Claret er i britisk terminologi altså en rødvin fra Bordeaux. Cheddar tåler Bordeaux med tanniner. Så med en godt moden Cheddar og et glass god Bordeaux er mye gjort.

Vel bekomme.