Min gule Emmentaler T-skjorte

I dag er dagen for min gule Emmentaler-T-Skjorte. Jeg har fått den av en som heter Gisle. Vi har faktisk aldri møttes, men vi vet om hverandre. Han har så vidt jeg vet jobbet med det sveitsisike apinlandslaget, som igjen er sponset, eller var, jeg vet ikke, av Ementaler og le Gruyère. Dessuten har jeg malt hus i dag også. Gult.

T-skjorten har mønster etter et ekte avtrykk av en Emmentaler. Disse ostene, hjulene, er som du forstår ganske store. Siden man kan lage avtrykk på t-skjorter fra en ost, mener jeg. Rundt 100 kilo. Har du en slik på ostebordet ditt så er det ingen som glemmer det. Tro meg.

Emmentaler er i utgangspunktet en sveitsisk ost. En fast kumelksost som er upasteurisert. En alpeost til og med. Hjem for denne osten er dalene i Emme. Her har de sogar laget ost siden 1300-tallet. Som de fleste fjelloster er Emmentaler «kokt» som det heter. Det betyr ikke at melken er kokt eller pasteurisert, men en viss grad av oppvarming er del av prosessen.

Osten har en forholdsvis uregelmessig hullsetting av ikke alt for store hull. Da er fransk Emmentaler vesentlig mer uregjerlig med tidvis så store hull at den ikke helt henger sammen. Se bildet.

Dette bringer meg over til at ja, Emmentaler er sveistsisk i utgangspunktet, men i fjellområdene her var vel ikke grensesettingen så alvorlig i hine hårde dage,

Emmental de Savoie
slik at samme ost ble laget på begge sider av grensen. Det måtte det selvsagt på ett eller annet tidspunkt komme en opprydding i, slik at i dag har vi Emmentaler eller Emmentaler Switzerland og så har vi fransk Emmentaler eller Emmentaler de Savoie.

I tillegg til den vesentlig mer uryddige hullsettingen i den franske varianten føles den nok noe tørrere i munnen enn den sveitsiske som har en noe mer gummiaktig tyggemotstand. Også kjent for sine tårer som er et definitivt kvalitetstegn. Hint av nøtter i smaken gjelder begge to. Alpeoster hører med til mine absolutte favoritter. Sammen med godt brød, ditto smør og altså en godt modnet alpeost. Kvalitet i glasset. Da er livet godt. Da også!

Har du muligheten bør du prøve begge sammen. Er du ostefondue-fantast er dette osten, men det vet nok i så fall.

Å drikke til: En veldig generøs ost når det gjelder vin. Røde Burgundere og nordlige Rhône-viner. På den hvite siden: Kommuneviner fra Burgund og hvite Rhône-viner.

Fersk loff og ost!

Vi skal kose oss den helgen, dvs. den er litt fylt opp med bursdager og slikt så den kommer nok til å fyke av gårde. Vi hadde grøt til middag i dag og far lagde riskrem til kvelds! Kos! Er ikke spesielt god på det som heter desserter. Men jeg fikk det til. Interessert er nok et mer dekkende ord.

Men altså, loff og ost. Det betyr Åpent bakeri. Kjøpte litt Roquefort på Mega, samt en av Smakt-ostene til Coop, en Blåost som er laget i Ås, så jeg antar den er fra Den Blinde Ku. Så får vi se hva det bringer av smaker. Har en god hjelper i min sønn. Han var så strålende fornøyd i dag fordi han fikk med seg et stykke Testun Foglia di Castagno med skolematen. Kan se ham for meg nytende på sin gode og vellagrede ost. Og mor er altså ute og reiser.

Ellers har jeg notert meg at det er mer fersk geitost kommet til byen, så at Fromagerie reklamerte med det. Så jeg får ta meg en tur innom i morgen.

Jeg er personlig mer opptatt av brød til ost enn kjeks til ost. Ferskt brød og god ost sender ellers minnene tilbake til Tbilisi og Georgia. Jeg må vel innerst inne innrømme at en godt modnet europeisk alpeost var bedre til dette fantastiske brødet de har enn den lokale Sulguni. Det sagt, Sulguni er en ost som bør smakes. Men pass på, den kan være uhorvelig salt. Sota, sota sa vi der vi gikk på markedet og smakte ost. Med referanse til mindre salt.

Det betyr at jeg også trenger litt god alpeost, for det synes da jeg er fantastisk godt til brød.

Trenger ikke mer for helgen jeg. Bortsett fra en god kopp te.

Vel bekomme.

Ostenes ost; – keiserens også…

Fant ut at jeg trengte noe tradisjonelt i dag. Da ble det en hard alpeost. Gruyère for å være eksakt. I utgangspunktet var det vel Emmentaler, fransk sådan, jeg hadde tenkt på, men ombestemte meg i butikken. Lenge siden jeg har spist Gruyère. Ostenes ost, blir den gjerne kalt.

Bare for å slå det fast med en gang, noen facts. Den er sveitsisk, fra det franske området av Sveits, kantonen Fribourg. Kumelksost og upasteurisert. Som nevnt ovenfor er dette en alpeost laget av melk fra kuer som beiter friskt gress, urter og fjellblomster. Osten er kompakt i den forstand at den ikke har noen hull. Noe skarpere smak enn Emmentaler, for eksempel.

Gruyère

AOC ost så det er visse begrensinger. Heldigvis. Meieriene må være sertifisert for å lage Gruyère og det er krav til område, selvsagt, og fremstillingsmetode.

Gruyère er gammel, veldig gammel. Faktisk så gammel at legenden(?) vil ha det til at keiser Antonius Pius, han het egentlig Titus Aurelius Fulvius Boionius Arrius Antoninus Pius og var romersk keiser fra 138 til 161, var veldig glad i denne osten. Da har den unektelig et snev av historie.

Ja, så handlet jeg litt Salame Citterino. Den lå der så fryktelig fristende på disken i sine lekre trekasser. Og jeg elsker italiensk salame.

Dette betyr jo bare at jeg skal kose meg, vi skal kose oss er vel riktigere å si. Det får bein å gå på i denne caféen, nemlig.

Å drikke til? Jeg ville foretrukket en Chardonnay, for eksempel en Côte du Jura Fleur de Marne eller en av Tissot sine chardonnayer. Kan også drikkes rødvin til denne. Da hadde jeg holdt meg til l’Autoroute du Soleil. Mye godt langs med den landeveien.

Vel bekomme.

Morbier – historien bak!

Det er noe fascinerende med denne osten og den mørke stripen i midten. De fleste vet vel at det er en sotstripe, men hvorfor i all verden er den der?

Uten at det nødvendigvis har noen praktisk betydning for osten så er Morbier en alpeost. Oppkalt etter den lille byen Morbier. I fjellene mot den fransk/sveitsiske grensen, ca rett nord for Geneve på høyde med Lausanne. Jura heter det der, eller Franche-Comté hvis du ser litt større på det.

Morbier lages nok mange andre steder også, den er så populær at det er fristende, men den ekte, den beskyttede er fra fjellene.

Hvorfor så denne sotstripen? Det har seg slik. Noen sier det var ostemasse til overs fra ystingen av Gruyère andre Comté, og det kan jo høres fornuftig ut, men det er en detalj. De er jo begge oster som lages i området og i ganske store formater. Hvorom allting er så ble den massen som var til overs fra kveldsystingen, som var for lite til å lage en hel ost, dekket med et sotlag for at den skulle holde seg til neste dag; ikke tørke ut, samt holde fluer og andre innsekter unna. Neste morgen ble det så fylt på med ny ostemasse. I midten et sotlag. Altså ble det slik at sotlaget skilte ost fra kveldsmelkingen og ost fra morgenmelkingen. Det ble til en egen ost det; Morbier. I dag legges sotlaget på mer av tradisjon enn av praktiske årsaker. Og det gir unektelig en god gjenkjennelseseffekt.

Den skal være halvfast. Synes ikke den har mye aroma og er veldig mild i smaken. I Norge som regel pasteurisert, men du kan få upasteuriserte varianter, innimellom.